Julenattsrefleksjoner

IMAG0357 179x300Ute er Cato kommet på besøk og brøler rundt hushjørnene, inne er det varmt og dunkelt. Stearinlyset reflekteres i godtepapirene og julepynten på bordet. Alle har gått og lagt seg og det er stille i huset, bortsett fra noen lave toner av Gustavo Santaolalla som strømmer ut av høyttalerne på TVen. Jeg ser meg om i stua i huset jeg vokste opp i. En merkelig følelse fyller kroppen min. Er det julestemning? Nostalgi? Angst? Tilfredshet? Sorg? Glede?  Eller er det en unik følelse, som på Twitter ville ha blitt kalt #denfølelsen?

Jul og nyttår er på mange måter tida jeg gjør opp regnskap i livet mitt. Hvor er jeg nå? Hva er summen av året som er gått? Hva står realistisk sett på budsjettet for neste år?

Året som gikk har vært et spesielt år i livet mitt. Jeg bekjempet endelig det store monsteret i skapet mitt og fullførte studiekompetansen. Nå høres det så lite ut: Tre fag, ikke særlig mye arbeid. Jeg er nødt til å minne meg selv på om at det var en vond torn i siden min i over ti år. I lange perioder trodde jeg det var noe alvorlig galt med meg. Noe som gjorde at jeg aldri ville klare å utnytte evnene mine til annet enn å telle fliser i taket. Men jeg fullførte, for i 2011 var tiden kommet. De gamle sårene var leget i så stor grad at jeg endelig turte å tro på egne evner.

Jeg flyttet til Tromsø og begynte å studere juss. Jeg skal ikke nekte for at det i perioder har vært tungt, men jeg kjempet meg gjennom første semester og jeg står styrket tilbake. Det var en usedvanlig god følelse å logge inn i Studentwebben og se ståkarakterer ved siden av begge eksamenene. Jeg hadde lyst til å gi opp, men jeg gjorde det ikke.

For to måneder siden publiserte jeg et innlegg på denne bloggen, et innlegg som i sannhet har forandret livet mitt. Litt fordi jeg turte å publisere det, men mest på grunn av alle som leste det og støttet meg på så mange måter. Jeg uttrykte et sterkt håp i innlegget mitt og for min del står håpet ikke lenger alene. Reaksjonene på innlegget har vært mange, både fra kjente og et stort antall ukjente. Overalt blir jeg møtt med støtte og gode ord. Når jeg har sett meg selv i speilet har jeg alltid blitt akkompagnert av et kor som synger at jeg er en taper. Nå har jeg et annet, langt mer velklingende kor som synger meg gjennom dagens rutiner. Verdien av det kan ikke måles i penger. Det har gitt meg tilbake troen, i selskap med håpet.

Så sitter jeg altså her, i stua hos mamma og pappa. Jeg reflekterer over året som har gått, over hendelsene, tankene og følelsene. Én følelse henger igjen, en følelse av nostalgi og savn. Jeg kjenner angsten komme krypende mot meg fra veggene. Jeg sitter her, som jeg har gjort hvert år etter at jeg ble født. Jula er tida på året der alt er som det alltid har vært. Akkurat det ligger i jula sin natur. Jeg kjenner meg liten, ensom og fylt av indre konflikter. For jeg er vel ikke som jeg alltid har vært? Ja, jeg har fortsatt ikke kjæreste, og fysisk er jeg fortsatt den samme. Men jeg har jo oppnådd noe nå, jeg har jo blitt kvitt åket. Angsten sier at jeg vil forbli ensom og at verden er en slem plass som kommer til å ta knekken på meg. Angsten sier at jeg er dømt til å være en taper og forbli en taper. Jeg kjenner at pulsen stiger raskt og at pusten går fortere. Jeg blir klam i hendene og kald på fotene. Stua framstår stor og skremmende, som om selve veggene har motvilje mot meg.

Noe skjer. Angsten slipper raskt taket og stua fremstår igjen som det vakre og koselige rommet jeg kjenner det som. Jeg innser at et englekor reddet meg tilbake fra kanten. Følelsen av utilstrekkelighet og håpløshet har fått en mektig konkurrent i følelsen av styrke og håp. Disse følelsene ville jeg ikke klart å hente fram av meg selv. Livet mitt er fylt av mennesker med nestekjærlighet og godhet, mennesker som har gjort sitt ytterste for at jeg skal ha det bra. Det jeg nå føler er takknemlighet, og jeg ønsker å gi uttrykk for den.

Derfor vil jeg si følgende:

  • Takk til min kjære familie. Uten deres støtte og endeløse kjærlighet ville jeg ikke sittet her i kveld. Selv når stormen har rast som verst har jeg aldri mistet sikten av land, det grunnfjellet dere bygde opp i oppveksten min og som dere siden har støttet opp om og holdt fast ved. Jeg er glad i dere.
  • Takk til mine kjære venne. Ingen nevnt, ingen glemt. Hva skulle jeg gjøre uten dere? Gamle venner og nye venner. Venner jeg har mistet kontakten med og venner jeg igjen har fått kontakt med etter et opphold. Venner jeg nylig har møtt og venner som alltid har vært der. Sågar venner som var der bare et par uker: Dere gjør livet verdt å leve.
    Livet er som en togreise som vi deler med menneskene i kupeen rundt oss. Alle har sin egen reise med sitt eget utgangspunkt og sine egne holdesteder og togbytter. Noen følger med oss fra start til slutt, mens noen kun holder oss med selskap mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Det viktige er at det er noen i kupeen som vi ønsker å ha der. I så måte har jeg vært ufattelig velsignet.
  • Takk til alle dere fantastiske mennesker som leste bloggen min og tok dere tid til å gi meg støttende kommentarer eller sende meg hyggelige eposter og meldinger på Facebook. Takk også til alle som trykte “liker” eller delte på Twitter eller andre måter. Jeg kan i sannhet si at jeg er blitt sterkere av deres tilbakemeldinger. Håpet jeg hadde har fått selskap av tro og dere har bidratt, dere mennesker jeg aldri har møtt. Jeg vet ikke om jeg får mulighet til å svare på alle henvendelsene, men vit at de er lest og at jeg setter  stor pris på dem.
  • Takk også til iTromsø, spesielt ved journalistene Dalseth og Angelsen, som skrev en fantastisk bra reportasje og hjalp meg med å nå ut med budskapet mitt til mange flere. Takk også for forsida “byens modigste mann”. Den kommer jeg til å leve lenge på, gutter.
  • Takk til Mental Helse Ungdom og Mental Helse, som turte å satse på meg og som fikk meg til igjen å tro på mitt eget intellekt. Dere gjør en fantastisk viktig jobb og jeg støtter dere 100%, selv om jeg ikke lenger er aktiv i arbeidet.
  • Takk til elever og ansatte ved Lofoten Folkehøgskole 09/10. Dere har gitt meg gode minner og venner for livet.
  • Takk til tidligere kolleger i Evenes kommune og hos INKO as. Nyttige erfaringer og gode minner har jeg med meg fra tiden min hos dere.
  • Takk til Viken senter for psykisk helse i Bardu. Takk til alle de som jobber der og er med på å forandre liv. Takk også til dere som var på teamet mitt. Jeg tenker stadig på dere, og tiden vi tilbrakte sammen. Det var en god tid, som betydde mye for meg.
  • Takk til menneskene på DPS i Harstad, som tok imot meg når jeg var på mitt mest sårbare. Dere er ikke glemt. Det var hos dere livet mitt tok den første vendingen mot det bedre.
  • Takk til alle andre gode hjelpere jeg har møtt på min vei. Jeg har hatt behov for å støtte meg på mennesker i livet mitt, og jeg har hatt behov for å benytte meg av offentlige tjenester. På min vei har jeg aldri møtt et eneste menneske som ikke ønsket meg det beste. Det finnes så mange gode hjelpere der ute som altfor sjelden får den takken de fortjener. Derfor får dere nå en takk fra meg.
  • Selv om dette er en takk fra meg til de som har vært der for meg, ønsker jeg å utrette en takk til alle som gjør en forskjell der ute. En takk til alle heltene – de store heltene, hverdagsheltene og tøffelheltene. En takk til alle som bidrar, alle som gir av sin tid og energi i et håp om en bedre verden. Dette har vært et år med ufattelig tragedie og stor sorg, men det har også vært et år med brennende engasjement og frivillighet. Det finnes mye godt der ute, og det består av enkeltmennesker som ønsker å bidra til å skape en bedre verden. Finnes det noe mer aktverdig enn det?

Til sist vil jeg ønske alle en gledelig og fredfull jul og et godt nytt år. Jeg har stor tro på 2012, og det håper jeg dere også har.

Emneord: Psykisk helse, Personlige historier, Åpenhet, Fra arkivet, Identitet, Refleksjoner, Jul, Angst, Ensomhet

Utskrift