Historier: Det bor en grevling i taket på sporundergangen ved Lerkendal stasjon

Skrevet . Publisert i Personlig

Gående på tur fra Kristiansten festning, Trondheim: 21.5.2020, kl. 23.10

«Altså, det er ikke det at de ikke fortjener det. Eller, jeg aner ikke om de fortjener det. Egentlig har jeg ikke forutsetninger for å mene noe om det. Det er bare…»

Jeg mumler stille til meg selv, slik jeg pleier å gjøre når jeg er alene. Jeg tror jeg er alene nå; etter at jeg rundet festninga og begynte å gå i retning Gløshaugen, har jeg ikke sett andre mennesker.

 

-----

Norge er omsider begynt å returnere til en veldig forsiktig normal, og jeg har ærender i Trondheim. Inntrykkene etter at jeg kom hit har vært mange.

Tidligere i dag innså jeg at de kom til å boble over på et eller annet tidspunkt, jeg må nok belage meg på en ukontrollert emosjonell reaksjon i løpet av de nærmeste dagene. Derfor har jeg gått meg en kveldstur for å lufte hodet.

Mens jeg rundet festninga, var det et eller annet som minnet meg om en artikkel jeg leste på en av nettavisene tidligere i dag, om innsatte i norske fengsler som klager over soningsforholdene under korona-nedstengingen: at de ikke får treffe andre mennesker, at de ikke har noe å gjøre i livene sine, at de ikke får komme seg ut på permisjon. Velferdstilbudene er utilstrekkelige, de får ikke en gang undervisning.

Og jeg…

...jeg…

Noe brister plutselig i meg – eller kanskje er det noe for lengst ødelagt som endelig føyes sammen igjen.

Munnvikene trekkes ut i et perverst grin, og jeg begynner å knise, humre, le høyt.

I to helvetes år har jeg sonet uten dom, i forhold som innsatte i norske fengsler definitivt ville rynket på nesen av. Og nå? Nå er jeg på fucking permisjon.

Siden jeg hadde ærender i Trondheim, lot fengselsvesenet i Dragvik Hjemmeisolasjon meg slippe ut.

Hele helvetes verden sitter innesperret, men jeg? Jeg går langs Neufeldts gate på Singsaker. På Singsaker! Jeg, på Singsaker! En lømmel som er for lørvete til en gang å være bohem går og hikster av latter i gatene på Singsaker, mens borgerskapet titter ut på meg fra vinduene og overveier om de skal ringe politiet eller om det holder med Securitas.

Og verden – verden er så uendelig surrealistisk.

Jeg var på museet i Erkebispegården i går, og jeg var den eneste der. Jeg gikk på torget i forgårs kveld, og der var ikke andre mennesker. Jeg satt alene utenfor Nidarosdomen tidligere i dag – jeg føler meg som Trondheims eneste turist akkurat nå, og det er nok ikke så altfor langt fra sannheten.

sa refleksjon 300pxJeg har møtt nye mennesker: med min sterke sosiale angst går det sjelden på skinner.Det jævla viruset har tatt tusenvis av liv og trukket i nødbremsa så hele verden har glidd over i en brå og brutal stopp. Det har tvunget folk til å sitte inne og sture, og det har knust verdensøkonomien.

Men viruset har ikke gjort noe med meg, ikke egentlig. Jeg har vært akkurat like isolert som jeg pleier å være.

Helvete heller, jeg er her nå. Jeg har truffet mennesker – nye mennesker – for første gang på to hele år. Jeg er faktisk mindre isolert akkurat nå enn jeg har vært på svært lenge.

Surrealismen i nuet, absurditeten i hele min livssituasjon, i hele verdenssituasjonen, sender meg ut i en latterkrampe jeg ikke klarer å stoppe. Jeg når etter hvert fram til Gløshaugen og begynner å følge Høgskoleringen mens jeg kakler og rister for meg selv.

Jeg hikster ukontrollert, og de få gangene jeg ser andre fotgjengere, biter jeg meg i leppa til de har passert på behørig avstand før jeg bryter løs igjen.

Huset, det hvite gamle huset som berget skinnet mitt. Huset med katta i, huset jeg søkte dekning i når verden ramlet sammen rundt meg. Huset som har rommet meg i snart to år, som jeg isolert sett trives i. Isolert sett. Huset jeg er isolert i – mitt koselige fengsel.

I to år har det vært familien min og katta, samt det siste året noen få turer til Tromsø, som har holdt meg gående. Ellers har jeg vært alene. På bygda. Uten bil. Uten penger. Uten framtidsutsikter.

Og nå, nå er det kanskje snart over.

Nå skal jeg kanskje snart flytte. Flytte hit. Hit, av alle plasser.

Jeg rister litt mer, spriter hendene og tørker lattertårene. Surrealismen har så til de grader tatt overhånd, at vettet har nappet med seg forstanden og sammen tatt en smittevernmessig uforsvarlig utenlandsferie.

Og mens jeg tørker tårene, står han plutselig der, grevlingen.

Jeg tror i alle fall det er en grevling, jeg har aldri sett en grevling før.

Greveling, grevelang.

Jo. Det må være en grevling. Jeg er tross alt rett ved en liten tunnel, og de bor jo som kjent i taket på sådanne. Grevlingen begynner å tusle fram og tilbake på veien foran meg, tilsynelatende på leting etter mat i veikanten.

Jeg slutter å le. Kanskje fordi jeg har lært fra internett at «honey badger don’t give a fuck», samt at jeg som nordlending synes alle dyr vi ikke har nordpå er en anelse suspekte og skumle.

Eller så er det kanskje rett og slett fordi surrealismen har oppnådd en så stor masse at den har gått fra å kortslutte meg til å omstarte meg.

Terjepetter.exe hadde sluttet å fungere, men begynner nå å laste inn kjøreinstruksjonene på nytt.

 

-----

Etter å ha gjort et par mislykkede forsøk på å filme og fotografere skapningen i tussmørket, stikker jeg hendene i lommene og tusler videre.

Jeg har ikke latterkrampe lenger, men jeg har et skjevt lite smil om munnen. I morgen skal jeg skrive annonser og rykke dem inn i avis og på nett. Jeg trenger et sted å bo.

Fengselsinnsatte bør ha gode soningsforhold, så de kan bli best mulig rustet til å klare seg når de kommer ut.

Det samme kan du si om meg.

 

Emneord: Psykisk helse, Personlige historier, Åpenhet, Ensomhet, Prosjekt Jægersborg, Trondheim

Utskrift