«Prosjekt Jægersborg»

Denne teksten er en del av en større samling historier under den noe vage tittelen «Prosjekt Jægersborg». Hvorvidt denne samlingen noen gang blir publisert i sin helhet, gjenstår ennå å se. I mellomtiden publiserer jeg noen utdrag her på bloggen min.

For mer informasjon om bakgrunnen til «Prosjekt Jægersborg», følg denne lenken.

Nye tekster blir som hovedregel publisert hver tirsdag.

Historier: Med foten på bremsepedalen

På bussen, et sted i Tromsø: 15.9.2015, kl. 23.27.

Noen få av mine nærmeste venner mottar en selfie på Snap. På bildet smiler jeg bredt og fårete i goateen jeg, mot råd jeg egentlig burde hørt på, nylig har anlagt.

Jeg har grunn til å smile.

Det har vært en meget hyggelig aften. Vi har spist godt og delt en flaske god vin. Vi lærte at «Cards Against Humanity» fungerer heller dårlig som date-spill, men vi lærte også at vi får til å le av det sammen, heller enn å gremmes over hvor kleint det var.

I det jeg skulle til å gå ut døra, grep hun tak i meg. Vi sto der og råklinte i det som føltes som flere minutter.

Jeg tør ikke helt å gi slipp på bremsene, men jeg føler at jeg er nært ved å forelske meg igjen – i noen som er i ferd med å forelske seg i meg. Det føles merkelig, og det gir en rus ulik noe annet jeg noen sinne har følt.

Det går oftest to eller tre år mellom hver gang jeg forelsker meg i noen. Hver gang er det en ny variasjon over det samme temaet: enten tør jeg ikke gi noen form for verbale eller nonverbale indikasjoner på tiltrekning, eller så klarer jeg det, men altfor sent og på feil måte.

Det er annerledes med «Anna». Vi møttes gjennom en populær dating-app jeg kaller «kveike-appen», fordi den er ment å fungere som tennved – kveike – for å starte et følelsesmessig bål mellom to mennesker. Den har et variert rykte, til dels fortjent.

Jeg tok fatt på kveikinga av nysgjerrighet og ensomhet – i flere av ordets betydninger, med et nivå av selvtillit jeg aldri før har kunnet skilte med. Jeg var åpen for at alt og ingenting kunne skje, selv om jeg nok trodde mest på det siste.

Hun er den første jeg har møtt gjennom appen, og ifølge henne er jeg det første oppegående mennesket hun har møtt gjennom den.

Dette er den sjuende gangen vi har møttes på under fjorten dager, og det hele føles veldig intenst. Jeg kjenner en varme innerst i brystet som brer seg sakte, men sikkert ut i resten av kroppen – fra hjertet, helt ut i fingertupper og tær.

I hodetelefonene spiller en låt av The Fjords, et Trondheims-band jeg ganske nylig oppdaget. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lyttet til denne låten de siste ukene. Den har blitt et slags soundtrack inne i hodet mitt, som beskriver hvordan jeg føler meg.

🎵 You came calling, and I’m all in.
And I’m all in. 🎵

Den første daten var magisk; etter å ha spist et bedre måltid på en av Tromsøs mange nye og spennende spisesteder, satt vi i talløse timer og pratet om stort og smått over pils. Kvelden ble avsluttet med at jeg fulgte henne til bussen, og hun gav meg et kyss på kinnet. Vi avtalte å møtes tre dager senere. Vi var begge så spent på hva vi hadde funnet at vi valgte å møtes igjen dagen etter.

🎵 Oooh oooh oooh, oooh
your skin is burning,
on my skin. 🎵

Følelsen jeg får når hun sitter ved siden av meg og lener seg inn mot meg, når hun hviler føttene sine i fanget mitt, når vi ler…

Dette er så ulikt noe annet jeg noensinne har følt. Så mye sterkere.

Kleine avstandsforelskelser har virkelig ingenting å stille opp med.

🎵 Oooh oooh oooh, oooh
every fiber was begging,
to begin. 🎵

Forelskelsen er ikke her ennå, men den banker på døren.

Jeg er klar for å slippe bremsene.

Kjærligheten er nå innen rekkevidde for meg, og dette er et nytt kapittel av livet mitt.

 


bekkevoll 350pxPost mortem

Bekkevoll, Tromsø: 2.10.2015, kl. 16.27.

Jeg slapp heldigvis ikke bremsene.

Tromsø ligger i et en grå dis. Jeg ser ut vinduet av leiligheten jeg i går flyttet inn i, og tenker på «Anna». Er hun der ute i byen et sted?

Det hele er over, og det har vært det en stund.

Der hadde vært tegn, klare tegn, på at hun ikke følte det samme som meg. Jeg valgte å ignorere dem. De første par ukene var jeg skuffet, og kanskje litt irrasjonelt gretten på verden rundt meg.

Nå er jeg ikke så mye, egentlig. For det meste føler jeg meg tom. Det er litt ironisk, for livet mitt har gjennomgått enorme forandringer de siste to ukene.

Da alt sto på med Anna var jeg samtidig midt i et av livets hardkjør: jeg hadde ingen inntekt og jeg hadde ingen jobb. Jeg hadde studieplass, men ingen måte å finansiere det på. Jeg hadde ikke en gang et sted å bo, jeg levde i kofferten mens jeg bodde hos et vennepar og lette etter ny bopæl.

Samtidig med alt dette innledet jeg altså for første gang en flørt, eller hva man nå enn skal kalle det, med noen. Livet var en virvelvind av usikkerhet, store forandringer og sterke følelser.

Jeg vet ikke om jeg noen sinne har følt meg så levende som jeg følte meg de ukene, og jeg lurer på om jeg noen sinne vil føle meg så levende igjen.

Må jeg vente to nye år før jeg finner noen? Tre? Og neste gang, blir det slik som denne gangen?

Jeg ser meg om i den nye leiligheta mi.

På salongbordet ligger det en stabel nyinnkjøpte historiebøker. NAV sørget for å finansiere studiet denne gangen.

Visst var det surt, men det var en erfaring jeg ikke ville vært foruten. Historie er det jeg gjør nå; jeg har fått en ny sjanse etter å ha gått i veggen.

Det andre, det kommer vel med tid og stunder.


 

Emneord: Personlige historier, Prosjekt Jægersborg, Tinder, Kjærlighet, Dating

Utskrift