«Prosjekt Jægersborg»

Denne teksten er en del av en større samling historier under den noe vage tittelen «Prosjekt Jægersborg». Hvorvidt denne samlingen noen gang blir publisert i sin helhet, gjenstår ennå å se. I mellomtiden publiserer jeg noen utdrag her på bloggen min.

For mer informasjon om bakgrunnen til «Prosjekt Jægersborg», følg denne lenken.

Nye tekster blir som hovedregel publisert hver tirsdag.

Historier: En kaffedate med djevelen

FOTO: Københavns Universitet Amager  This file is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 2.5 Generic license.  Attribution: Rasmus81 at Danish Wikipedia

Hava Java, Københavns Universitet, Amager: 31.8.2017, kl. 12.58.

Kaffe er billig her: ti kroner for en kopp filterkaffe, tyve for en latte. Det er imidlertid det eneste positive jeg kan si om situasjonen jeg for øyeblikket befinner meg i.

Om et kvarter er det informasjons- og bli-kjent-møte for de nye masterstudentene på historie. Det er to dager siden jeg kom til Danmark for å begynne mitt nye liv, og det er allerede i ferd med å gå til helvete.

– Jeg må smile og være kontaktsøkende. Jeg må tørre å være meg selv, slik kan jeg komme i kontakt med de andre.

Mens jeg drikker på en billig, men bemerkelsesverdig velsmakende latte, jobber jeg intenst med å psyke meg selv opp:

– Dette er en unik mulighet! Det er det eneste sosiale arrangementet før studiet begynner.

Pusten min er kortere, jeg har lagt merke til det. Noen beroligende ord til meg selv er på sin plass:

– Dette har du klart før, det er ikke så vanskelig. Smil, presenter deg, få dem til å fortelle om seg selv. De interesserer seg også for historie, det er sikkert kule folk. Du kan sikkert bli venner med dem, om du bare prøver.

Jeg gulper latten mens blikket mitt flakker febrilsk rundt i kaffebaren.

– Det må du, det er ikke som om du kjenner noen andre her. Og du vet hvor tungt det kan være å studere når du ikke har noen å lese sammen med, så du har ikke egentlig noe valg.

Skitt, det hjalp ikke stort.

Pusten går ikke roligere, ei heller pulsen. Tvert imot, de løper begge fra meg. 

Jeg vet hva som er i ferd med å skje nå, for jeg har opplevd det så mange ganger før:

Dette er protostadiet av et panikkanfall. Om jeg ikke klarer å avbryte utviklingen, vil pusten fortsette å akselerere til jeg hyperventilerer. Jeg vil ikke lenger tenke klart eller klare å ta rasjonelle avgjørelser.

Anfallene ikke er farlige, det vet jeg, men de er alltid så ubehagelige at jeg avbryter det jeg holder på med for å få kontroll over dem. 

Det er under fem minutter til jeg må reise meg og gå til møtet.

Tankene spinner raskere og raskere, jeg har ikke lenger oversikt over dem. Kroppens reaksjoner er også utenfor min kontroll; pusten blir kortere og kortere.

Med ett klarer jeg å gripe fatt i en av de løpske tankene:

– Det er for mye press, fallhøyden er blitt for stor.

Ja, nettopp. Jeg forlanger for mye av meg selv.

Hva hvis jeg bare sier til meg selv at det er helt greit å ikke snakke med noen andre der? Hva hvis jeg bestemmer meg for å holde mitt sosiale liv og studielivet adskilt? Det vil fjerne presset, og jeg vil kunne forholde meg til situasjonen kaldt og nøkternt.

Dette vil være å inngå en pakt med djevelen, men har jeg egentlig noe valg?

Om jeg ikke gjør det, vil jeg få et panikkanfall. Det vil gjøre at jeg går glipp av viktig informasjon, som vil gjøre det vanskeligere å begynne på undervisningen. All erfaring tilsier at ett panikkanfall øker risikoen for nye, i lignende situasjoner. Bøkene kan få trange kår, om de stadig må konkurrere om oppmerksomhet med angsten.

Om jeg derimot velger å gjøre det, har jeg latt angsten vinne. Jeg har også lagt en enorm hindring i veien for å bli kjent med folk på studiet. I utgangspunktet er det selvfølgelig ingenting som skulle forhindre meg fra å prøve på nytt ved en senere anledning, men hva skulle stoppe angsten for å vinne igjen da? Å gi etter nå, er å lukke en dør. Selv om jeg ikke låser den, vil det kreve en kraftanstrengelse å få den opp igjen.

Adrenalinet gir latten en bitter smak i munnen min.

– Greit, Satan. Vi har en avtale.

Den avsluttende linjen i min interne monolog sier jeg halvhøyt til meg selv.

Pusten roer seg mer eller mindre momentant; alt framstår klarere i løpet av få sekunder. Jeg vet hva jeg må gjøre nå.

Den siste slurken av kaffen fortæres. Jeg reiser meg fra stolen og går opp trappen med bestemte skritt, til jeg finner studentkafeen der arrangementet skal være. Det første budskapet som møter meg er en lapp klistret på døren: «Det er forbudt at bringe stoffer med inn i kafeen.» 

 

-----

Kafeen er full av studenter som møtes for første gang siden de før sommeren avsluttet sine bachelorstudier. Praten går løst, i det som for meg virker som en sammensveiset studentmasse. Kanskje er den det, kanskje er det bare jeg som alltid føler meg utenfor, uansett hvor jeg kommer.

I den ene enden av rommet er det rigget til et sted hvor foredragsholderne skal stå, i den andre enden står baren. Jeg øyner et ledig bord med to stoler bakerst i hjørnet ved baren, og går kontant mot det. På en bordmeny kan man lese at 10 shots koster 60 kroner her. Plutselig virker ikke kaffen så billig.

En høy, ung mann spør om han kan ta stolen på andre siden av bordet. Tror jeg. Det er vanskelig å forstå hva han sier, men håndbevegelsene hans gir inntrykk av at det er det han vil. Jeg nikker høflig og smiler med noen norske grynt, han setter seg ned og ser uinteressert ut.

Vi utveksler ingen flere ord i løpet av de tre timene seansen varer.

Arrangementet viser seg å i stor grad bestå av alumner som forteller hva de har brukt mastergraden sin til. Den ene etter den andre arkivaren forteller om stedene de jobber på og hva de gjør der.

Det er bare å komme på besøk til arkivene! Vi har masser av relevant informasjon for vordende historikere – kanskje sågar muligheter for praktikantopphold. Det er det dere vil med å studere historie, ja? Å bli underbetalte arkivarer?

En noenlunde karismatisk middelaldrende mann går etter hvert fram for å snakke. Dialekten hans er forskjellig fra de andre, kanskje han er fra Jylland eller Fyn? Hva vet vel jeg. Det han har å fortelle er uansett litt interessant.

Mannen jobber i et forsikringsselskap, og hans tese er at vi humanister lærer en særegen måte å forholde oss til verden på. Private virksomheter har behov for dette, så vi skal ikke bekymre oss. Hans karriere er et eksempel:

Historikeren kan skryte av å se framtiden klarere enn selskapet han jobber for, sågar klarere enn politikerne på Christiansborg. Gjennom å anvende metodene han lærte på historiestudiet, har han innsett at privatbilisme ikke er framtiden. Den hører til selvkjørende elektriske biler eid av Uber.[1]

Denne fundamentale klarsyntheten han her eksemplifiserer, gjør at hans forsikringsselskap vil stå bedre rustet til å takle årene som kommer enn det konkurrentene gjør.

Jeg er revet mellom min iboende sardoniske kynisme og denne mannens smittende entusiasme.

Hurra for humanistene som verden redde skal!

I det hele tatt gir dette introduksjonsarrangementet inntrykk av å være stelt i stand av instituttets ansatte for å berolige bekymrede unge danske historiestudenter: Dere utdanner dere ikke til arbeidsledighet, ta det helt med ro. Verden går kanskje til helvete, men det har den gjort før også, så samfunnet har fremdeles bruk for dere.

Jeg undres på om samfunnet egentlig har bruk for meg – det norske eller det danske.

I løpet av dagen ender jeg opp med å ha to samtaler, begge med en av studieveilederne. Først da jeg forsøker å kjøpe kaffe av ham, og siden etter arrangementet, da jeg spør hvor jeg kan få svar på de rundt 300 spørsmålene jeg sitter igjen med.

 

Totalt kommer disse to samtalene til å utgjøre ca. 20 % av alle samtaler jeg har på campus i løpet av høsten 2017.

 


[1] Bare noen få timer før jeg skriver dette, melder internasjonale nyhetsmedier at Uber har inngått en intensjonsavtale med Volvo om å kjøpe 24 000 selvkjørende biler.

-----

FOTO: Københavns Universitet Amager
This file is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 2.5 Generic license.
Attribution: Rasmus81 at Danish Wikipedia


 

Emneord: Psykisk helse, Personlige historier, Angst, Ensomhet, Studentliv, Historie, Danmark, Prosjekt Jægersborg

Utskrift