«Prosjekt Jægersborg»

Denne teksten er en del av en større samling historier under den noe vage tittelen «Prosjekt Jægersborg». Hvorvidt denne samlingen noen gang blir publisert i sin helhet, gjenstår ennå å se. I mellomtiden publiserer jeg noen utdrag her på bloggen min.

For mer informasjon om bakgrunnen til «Prosjekt Jægersborg», følg denne lenken.

Nye tekster blir som hovedregel publisert hver tirsdag.

Historier: Drømmer om et liv langt borte

Ristorante Fiorini, Quartu Sant’Elena, Sardinia: 4.2.2020, kl. 21.13.

Ristorante Fiorini har så vidt rukket å bli mitt stamsted her nede. Jeg var innom her allerede den første kvelden, og jeg har returnert med jevne mellomrom siden. Restauranten ligger fredelig til i ei bakgate litt utenfor bysenteret, bare et par kvartaler fra loftsleiligheta jeg bor i. Det er et enkelt sted med rolig atmosfære, god mat, god drikke og overkommelige priser.

Denne lett skjeggete scandinavoen som kommer inn tre dager i uka, akkurat i det kveldsserveringen åpner, og blir sittende fram mot stengetid med et varierende inntak av mat, espresso, vin og grappa, har nok reist ett og annet forundret øyebryn. Men jeg er på nikk med personalet, og de ser ikke ut til å synes jeg er til plage for noen.

Et album av en sanger telefonen min forteller meg heter Antonello Venditti, spilles på repeat her i kveld. Jeg forstår ikke så mye ennå, men jeg liker å høre på italiensk populærmusikk. Det virker ofte så melodramatisk, men det fenger. Og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er noe befriende melodramatisk med hele kulturen her.

bisteccaNoen ganger tar jeg med meg penn og papir i restauranten, men i kveld har jeg tatt med laptopen. Den ble ikke tatt frem før etter at jeg nøt middagen: en sjømat-fregola fulgt av en bistecca i soppsaus. Middagen ble fulgt opp av en grappa og en espresso, og nå nyter jeg et glass dessertvin mens jeg er dypt inne i manuskriptet med arbeidstittelen «Prosjekt Kattfjord». Jeg skriver intenst og nitid på en anekdote om en av hovedkarakterene mine, Robert Robertsen.

Mens jeg sitter og beskriver at han får nervesammenbrudd på nobelprisutdeling, hører jeg plutselig en stemme fra min venstre side bryte gjennom musikken og restaurant-atmosfæren:

– Så, hva skriver du på?

Ordene, som kommer på engelsk med en blanding av melodiøs sardinsk aksent og Oxford-schwung, overrumpler meg. Jeg ser opp, rett i bysten på den ene av de to servitørene som jobber her i aften. Oi.

– Øh, jeg jobber med en roman.

– Så spennende! Hva handler den om?

Alarmen går i hodet, og alt mannskap flyttes fra skrivesenteret til snakkesenteret. Hvordan kan jeg best forklare hva dette dreier seg om?

– Øh… Det handler om en gjeng forskjellige mennesker som finner sammen og tar en road trip mens verden går under. Kanskje. Det er ikke sikkert.

Det kunne du formulert bedre, Terje Petter. Jeg gremmes, lukker øynene og trekker pusten.

– Altså, det er ment å være en karakterstudie med humoristisk tilsnitt og verdens undergang som ramme.

Faen da. Snakkesenteret i hjernen ser ut til å enten være ubemannet eller i fyr og flamme.

Til min forbauselse smiler de grønne øynene hennes mot meg, og jeg blir slagen av hvor vakker hun er. Linjene i det hjerteformede fregnete ansiktet hennes, indikerer at hun antageligvis er i slutten av tyveårene. Hun har slett mørkebrunt hår i en hestehale, akkompagnert av en sidelugg som stryker langs det venstre kinnet hennes.

Høyrearmen hennes er kledd med tatoveringer opp til så vidt over albuen: blomster, ord, mønstre og midt i det hele: en sort sjakkdronning. Hun har på seg et knelangt tettsittende sort skjørt og en kortermet hvit skjorte; de tre øverste knappene er uknappet og røper en intrikat krage- og brystbeinstatovering.

Med kattelignende grazia beveger hun seg rundt bordet, stiller seg bak meg, og bøyer seg over skulderen min – inn i det som egentlig er litt for nært min intimsone. Jeg kan høre pusten hennes og kjenne duften av en lett lavendel-parfyme.

– Svensk? Dansk? Norsk?

– Norsk.

– Ah. Jeg klarer aldri å se forskjell på dem.

Hun ler lett, og jeg ser opp i ansiktet hennes.

– Har du det likens med fransk, italiensk og spansk?

– Det er da ikke så vanskelig å se forskjell på fransk og italiensk. Spansk og portugisisk har jeg det litt verre med, tilstår jeg.

– Kan være, kan være.

Hun går tilbake og lener seg med lårene mot nabobordet. Jeg ser meg kjapt rundt og konstaterer at det er en rolig aften i kveld. Det forklarer at hun har tid til å slå av en prat med meg, men det forklarer overhodet ikke hvorfor hun skulle ønske det.

– De sier du bor her i nabolaget. Savner du ikke hjemlandet ditt? Jeg har hørt at vinteren i Norge er spektakulært vakker.

Jeg sperrer opp øynene og setter blikket rett i hennes.

– Er du klar over hvor kaldt det er der nå, kvinne? Jeg snakket med min far i går, og han kunne fortelle at de hadde 15 kuldegrader og kuling fra Sibir.

Dette er noe jeg har sterke følelser om:

– For ikke å snakke om at maten er forferdelig, stort sett de eneste ferske lokale råvarene vi får tak i er fisk og poteter! 

Stemmen min går opp en oktav.

– Og vinen koster en formue!

Hun trekker pusten et medjattende gisp og ler.

– Kjære vene, det høres ut som du er kommet til riktig sted da, sier hun og tisker mens hun rister på hodet.

Selv om hun ler, klarer jeg å stoppe meg selv før jeg legger ut på en hel diatribe mot Norge og det norske. Jeg skriver mye for tiden, og det er mange ord inni hodet mitt som gjerne vil ut.

Det går så som så med læringa i italiensk-appen, og engelsk-kunnskapene blant folk flest her nede er ikke som hjemme. Jeg har ikke egentlig ført en fullstendig samtale med noen siden jeg kom ned hit, så jeg er rett og slett ute av trening.

– Jeg beklager, hvor er manerene mine? Jeg heter, eh, Terje Petter, sier jeg og uttaler navnet mitt langsomt.

– Det er like umulig å uttale på italiensk som på engelsk, er jeg redd.

– Hyggelig å hilse på deg, Terje Petter. Jeg heter Maria.

Hun gjentar navnet mitt med imponerende presisjon og strekker ut hånden sin i det som er et fast, men feminint håndtrykk. Jeg holder hånden hennes i et halvt sekund for lenge, mens jeg febrilsk prøver å kommer på noe å si.

– Så, Maria, hva gjør du i Quartu Sant’Elena når du ikke jobber?

– Jeg er fotograf.

Hun svarer på italiensk, som for å teste meg. Jeg prøver på beste vis å bestå testen:

– Virkelig? Spennende! Jeg også foto litt interesse. Skole mange år siden. Du foto hva?

Maria smiler skjevt, trekker pusten og ytrer lavt, men kontant:

– Virkeligheten.

Hun begynner på italiensk, men fortsetter på engelsk:

– Jeg ønsker å dokumentere de tingene som er der, men som vi ikke ser: de ufortalte historiene, de glemte menneskene og sporene de legger igjen etter seg. For mye av denne verdens skjønnhet forblir uoppdaget, og for mange mennesker får aldri historiene sine fortalt.

Maria ser drømmende bort på veggen, der det henger et sort-hvitt portrettfoto av en gammel fisker som plundrer med et garn. Så vender hun blikket mot meg, og smiler skjevt:

– Men for det meste går det i bilder av bryllup og babyer.

– Jeg pleide å jobbe som journalist. Da skrev jeg mest om vær og kjendisnytt, svarer jeg og trekker på skuldrene i sympati.

🎵 Anime che cercano per l'eternità
Quell'attimo infinito e libertà 🎵
Sjeler i et evig søken etter
et flyktig øyeblikk og frihet

Vi ler sammen.

Jeg vet ikke om det er alkoholen, gleden over friheten jeg har funnet her på Sardinia eller denne vakre kvinnen som plutselig kom bort for å snakke med meg, men jeg føler meg frimodig.

– Prosjektet ditt treffer meg, sier jeg og tar meg til hjertet.

– Om du har noen bilder å vise fram, vil jeg svært gjerne se dem.

I det hun skal til å svare, kommer det en familie inn døra og setter seg tre bord bortenfor oss. Den andre servitøren roper på Maria, vinker og gir henne et strengt blikk. Hun unnskylder seg og går for å ekspedere de nye gjestene. Mens hun holder på med det, kommer det stadig flere inn i restauranten. Italienere spiser aftensmat sent, så jeg får ikke sjansen til å bli kjent med Maria denne kvelden.

Rett før jeg skal til å gå, kommer hun imidlertid bort til bordet mitt med et lite glass whisky.

På huset, sier hun og blunker.

Under glasset stikker det ut en liten papirlapp. På papirlappen har hun skriblet et telefonnummer.

Jeg nipper til whiskyen mens jeg ser ut i rommet og smiler. En samme sangen fra det samme albumet vi har hørt på i hele kveld kommer på ny:

🎵 Non ci sono anime,
Come te e come me
Che sognavano una vita
che ancora non c'è 🎵
Det er ingen sjeler,
Som deg og meg
Som drømte om et liv
som ennå ikke er her

Herregud, hva skjedde nettopp?

Dette må jo være mulighetenes land for meg, framtida jeg bare så vidt turte drømme om.

Her nede er jeg ikke uføretrygda, jeg er ikke en taper; jeg er knapt nok noe for noen. Men jeg er, og jeg er der for meg selv.

Og kanskje, kanskje for en vakker fotograf ved navn Maria.

 


truls2

Den kalde, harde natta

Dragvik, Evenes, Nordland: 5.2.2019, kl. 03.57.

Truls sperrer øynene opp og setter ørene på stilk: ulyden oppe er tilbake. Han vet ikke hva den er, men det høres ut som ei ku med kalvingssmerter.

Han konstaterer at det ikke kan være kyr innendørs, og slår seg til ro med det.

Truls kunne bekymret seg for at matonkel, som bor der oppe på natta, muligens er i fare. Han legger seg heller ned igjen og sover.

Katter er enkle sånn: straks de har konstatert at det ikke er noen reell fare, er de snare med å lukke øynene. De kaster ikke bort verdifull søvn på å bekymre seg over ting de ikke får gjort noe med.

 

-----

Oppe på det bekmørke soverommet mitt ligger jeg i senga og klamrer meg fast i ei sovepute. Smerten er for stor til å bære, og den strømmer ut av meg til lungene er tomme.

Det var ikke slik livet skulle bli. Jeg, som skulle bli københavner, bor i heimbygda. Jeg kommer meg ikke en gang ut av den, for jeg var for patetisk til å ta lappen da jeg var 18, og vekselvis for sta og for fattig til å gjøre det siden.

Jeg skulle bli lege. Jeg skulle bli advokat. Jeg skulle bli entreprenør, professor, forfatter, journalist, redaktør, politisk rådgiver, ordfører, stortingsrepresentant. 

Det var forventet av meg.

Jeg forventet det av meg.

Jeg hadde alle muligheter: smartest i klassen, dyktig på det aller meste jeg har prøvd meg på – i alle fall i et par måneder, før alt ubønnhørlig kollapset.

Dyktig, men komplett udugelig.

Jeg skulle bli til noe. Jeg ble uføretrygda.

Jeg var ensom, men jeg skulle bli tosom. 

Jeg forblir alene.

Aldri igjen kommer jeg til å kjenne noen fysisk eller emosjonell nærhet til et annet menneske.

«Maria.»

Mine psykiske feberdrømmer fortjener knapt å omtales. Hva skulle en kvinne som «Maria» se i meg? Hva skulle noen som helst se i meg? Kvapsete, feit, mislykket nordmann som sitter halvalkoholisert i et fremmed land og skriver på et manuskript ingen noen sinne kommer til å utgi.

 

-----

En drømmeverden kolliderer med virkeligheten og knuses i en eksplosjon av fragmenter: tanker og drømmer om liv – levd og ulevd.

Jeg knuses sammen med den.

Jeg prøvde å trøste meg selv med en dagdrøm, en tankeflukt om et mulig liv, en mulig fremtid.

Håp.

Håpet er vås, patetisk oppspinn laget av en døende hjerne med hensikt å sukre den bitre sannheten.

Ja, jeg klamrer meg til et håp om at jeg i framtiden, når nå trygda har blitt innvilget og fått samlet seg opp litt, kan søke freden i Italia. Det er langt borte fra de dømmende blikkene her, fra mistenkeliggjøringen av NAV-ere, fra fordommer og knuste drømmer.

Kanskje, kanskje kan jeg faktisk skrive der nede. Og jeg vil være langt borte fra den endeløse, nådeløse, håpløse nordnorske vinteren, som jeg hater over alt annet.

Jeg vil være utenfor der også, men å være utenfor i Italia er ikke det samme. Der er jeg tross alt norsk, da er det ikke annet å forvente enn at jeg er utenfor.

I Norge er jeg ikke norsk. Jeg er en av oss, en del av det store fellesskapet.

En byrde for det store fellesskapet.

Da jeg fortalte legen min at jeg skammet meg sånn over uføretrygda, sa han – som jo objektivt sant er – at det ikke er noe å skamme seg over. Pengene går tilbake i den norske økonomien, konstaterte han, og poengterte at det var verre med de som tok med seg trygda til utlandet.

Ja. Så nå har jeg det også å skamme meg over. Flott. Fint. Fantastisk.

Sannheten er at jeg skammer meg over det meste.

Folk som mister armer og bein, som har immunsykdommer eller andre kroniske sykdommer i vitale organer, folk som lider av alvorlige sinnslidelser: så mange av dem klarer å jobbe. De som faktisk ender opp trygda, kan man jo i høyeste grad forstå.

Meg?

Jeg har jo bare litt angst og noen depresjoner.

Faen, at det skal være mulig å feile så hardt.


 

Emneord: Personlige historier, Åpenhet, Identitet, NAV, Angst, Depresjon, Ensomhet, Taperidentitet, Utenforskap, Prosjekt Jægersborg, Skam

Utskrift