«Prosjekt Jægersborg»

Denne teksten er en del av en større samling historier under den noe vage tittelen «Prosjekt Jægersborg». Hvorvidt denne samlingen noen gang blir publisert i sin helhet, gjenstår ennå å se. I mellomtiden publiserer jeg noen utdrag her på bloggen min.

For mer informasjon om bakgrunnen til «Prosjekt Jægersborg», følg denne lenken.

Nye tekster blir som hovedregel publisert hver tirsdag.

Historier: Live to Kveik Another Day

Strandvejen, Hellerup, Danmark: 29.11.2017, kl. 20.57.

Jeg tar korka ut av rødvinen igjen og fyller vinglasset foran meg, litt mer enn jeg vanligvis bruker. Dette trenger jeg. Jeg er sliten og vil gi litt faen i det jeg snart skal gjøre.

Dagen i dag har vært merkelig, mesteparten ble brukt på dugnadsarbeid i Sjømannskirka. Jeg var fraværende, fjern og trøtt mye av tida, men jeg tror jeg fikk gjort litt nytte for meg.

Trøtt var jeg fordi jeg satt oppe til langt på natt og skrev om hvor deilig uforpliktende sex kan være. Hva i alle dager vil menneskene i kirka tenke om meg dersom de noen gang leser dette? Hva vil noen hver tenke?

Facebook blir stedet jeg leter etter noe for å distrahere meg fra den indre uroen jeg kjenner på. Noen har delt en lang artikkel om den amerikanske alt-right-bevegelsen, og jeg er halvveis gjennom den før jeg innser at jeg prokrastinerer.

Jeg lukker Facebook, åpner opp Spotify og leter meg fram til Roxy Music-spillelista mi. Bryan Ferrys glam rock-crooning er virkelig den rette stemningssetteren for kvelden.

Etter å ha oppdatert kveike-appen (Tinder, red.anm.) til siste versjon, tar jeg en god slurk vin og blar meg fram til den i telefonens indeks.

Jeg blir møtt av en skjerm som forteller meg om en ny funksjon i appen: «Introducing Reactions: A fun new way to <3 and LOL.» Jeg trykker på knappen merket «Cool, got it!»  

Jada. Kjempekult. 

Herre og vin, gi meg styrke.

I selve appen blir jeg umiddelbart møtt av svenske Anna. Ææh! Jeg skulle jo inn og endre på profilen min før jeg skulle kikke på jentene som er her. Det var hele planen for i kveld: Å finne ut hvordan jeg skal presentere meg.

Men Anna er jättesnygg og tydeligvis på utkikk etter noen som heter Filip eller kan tenke seg å bli kalt for Filip. Morsom? Kryss. Søt? Kryss. Annet? Utfordende bilde i en florlett sommerkjole med blomster i håret: kjempekryss. Jeg har ikke noe valg: jeg må gi henne et liker-sveip.

🎵Oh Mother of Pearl, I wouldn’t trade you for the whole world. 🎵

Jeg gjør det, og heldigvis står det at den neste pigen som dukker opp befinner seg 54 km unna – et steinkast i Nord-Norge, et lysår her nede. Jeg trenger derfor ikke å vurdere hvorvidt jeg vil «like» henne, så jeg kan likså godt gå inn i menyen. Her setter jeg profilen til usynlig, slik at jeg kan jobbe med den i fred og mak.

 

-----

jaynehat300pxake220pxProfilen, som har vært deaktivert i langt tid, består av en kort tekst samt seks bilder: Det første er et selvportrett fra fjellet, mitt nåværende profilbilde i sosiale medier – for så vidt et greit men kjedelig bilde.

Videre er det et bilde der jeg har skjegg og Jaynes ikoniske – blant de fåtallige menneskene som kjenner til TV-serien – lue fra «Firefly».

I tillegg er det et bilde der jeg aker ned en snødekt fjellside på plastpose og ser veldig fornøyd ut, et bilde der jeg drikker utepils på våren i Tromsø og to flere se-pen-ut-på-profil-bilder.

Æsj, dette var samlet sett nokså kjedelige greier.

Jeg ser ned på den korte profilteksten, den jeg skrev da jeg prøvde kveiking i cirka 15 minutter den første uken jeg var her nede.

«Har nettopp kommet fra The Lands of Always Winter til Kongens by for å studere. Vil du vise meg byen?»

Jeg stirrer på telefonen mens jeg tar tak i vinflasken og fyller glasset opp til randen. Slumpen styrter jeg rett fra flaska. Hva gikk gjennom hodet mitt da jeg skrev det mølet?

Woodrow Wilson skal ha svart det følgende en gang han ble spurt om hvor lang tid det tar å forberede seg til en tale: «Det kommer an på. Om jeg skal snakke i ti minutter, trenger jeg en uke for å forberede meg; dersom femten minutter, tre dager; dersom en halvtime, to dager. Men vil du at jeg skal snakke i en time, er jeg klar med det samme.»

Det samme prinsippet gjelder for meg når jeg skal skrive noe. Det tar meg selvfølgelig lengre tid å skrive ei bok enn det tar å skrive en profiltekst på 50-60 ord, men om jeg skulle bruke like mange minutter per ord på boka som jeg gjør på profilteksten – eller tekstmeldinger for den saks skyld – ville et førsteutkast være ferdig rundt 2050 om jeg startet i dag.

 

-----

Jeg begynner på flere varianter over et spesifikt tema:

«Fra et sted langt nord» … «Du trenger ikke like snø for å like meg» … «Som du kan se av bildene: Jeg er kald. Vil du varme meg?»

Faen, så kleint. Hva med noe på dansk?

«Seneste nyt: Fjeldabe brød ud af Zoologisk Have. Blev observeret i rætning centrum på jagt efter mage. Skal have blivet distraheret af al den dejlige maden, drikken og seværdighedene København har at byde på. Måske kan du hjælpe ham?»

Det er teit, men kanskje..? Jeg har skrevet verre ting, men det har ikke den helt riktige schwungen over seg. Hva er det egentlig jeg vil kommunisere her?

🎵 Casanova, is that your name? Or do you live there? 🎵

Hmmm.

«Jeg forstår dessverre ikke dansk så godt, men vi trenger kanskje ikke å snakke så mye? ;) »

Nei.

Jeg skulle ønske jeg hadde mer vin, dette kommer til å ta tid.

«Kosete fjeldabe med forkjærlighet for matlaging, god drikke og lange skovturer søger nye bekjentskaper.»

På Vår Frelsers gravlund – den i Oslo, ikke den her – snur Aasen og Knudsen seg i sine respektive gravsteder.

«Nordmand bosatt i København. Åpen for det meste.»

KJEDELIG! Og kleint.

Greit. Kanskje snø og frost, Norge og norsk ikke er det rette.

«Life is too short to …»

NEEEIIIII!

 

-----

Forsøket på å skape et litterært mesterverk legges til side en stund. Jeg leter opp bildesamlinga mi, og begynner jakten etter gode bilder å bruke. Det er virkelig ikke mange, bildene av meg er enten altfor kjedelige eller altfor merkelige.

Jeg vurderer på et tidspunkt og gå over i full ironisk distanse-modus og bruke bilder der jeg ser påtatt stygg og fæl ut. På ett bilde gråter jeg med underteksten «ekte menn gråter alltid av bryllupsepisoder». På et annet sitter jeg i en småbåt og ser inn i kameraet: vinkelen og ansiktsuttrykket sier at jeg ikke helt forstår hvordan jeg slår det på.

Tar jeg faktisk dette seriøst, og i så fall hvorfor?

Nei. Jeg vet ikke om det er depresjonen, eller om det er et slags sunnhetstegn. Kveiking er tross alt en vits – en punchline. De fleste jeg snakker med er enige om at det er et teit og forferdelig tidsfordriv, og jeg vet av erfaring at det er en fordel å ha en ironisk distanse til det.

Til sist ender jeg opp med å kutte to av de kjedelige profilbildene samt utepils-bildet. Jeg erstatter dem med et der jeg er på sykkel på Svalbard, samt et annet der jeg svinger en hakke for å knuse is i en innkjørsel.

Greit. Eksotisk.

Jeg er kjempeeksotisk, det er det jeg er. 

Tilbake til skrivingen! 

 

-----

Etter å ha kommet til kort et par ganger til, stopper jeg opp for å reflektere over hva det egentlig er som skjer her. Hvilke krav er det egentlig jeg har til teksten jeg prøver å skrive?

Jeg vil at en minimalistisk tekst skal kommunisere mine positive egenskaper, samtidig som den skal være morsom. Den skal ha nok informasjon til at kvinner jeg åpenbart ikke har noe til felles med velger å ikke «like» meg, samtidig som den ikke skal være så sær at ingen tror de har noe til felles med meg. Den skal hinte til at jeg gjerne inngår i seksuelle relasjoner, samtidig som den skal reflektere at jeg ikke utelukkende er ute etter noe useriøst.

Dette må da være umulig. Har jeg stilt altfor høye krav til både meg selv og teksten?

🎵 But the search for perfection / Your own predilection / Goes on and on and on and on 🎵

Jeg lener meg tilbake i stolen og finpusser litt på «fjeldabe i zoo»-vinklingen. Den er klein, men det kan da ikke være mulig å skrive en kveikeprofil som verken er klein og/eller søvndyssende kjedelig.

Om jeg bruker den nå, kan jeg komme i gang. Kommer jeg på noe bedre, er det jo bare å skrive om. Jeg tømmer siste rest av vinglasset.

Det er blitt sent, men jeg har en profil som jeg kan føle meg mindre enn 75 % skamfull over. Å ikke se om jeg finner noen å matche med nå, ville vært feil.

 

-----

I appen møtes jeg av en tilsynelatende endeløs strøm av vakre og vellykkede kvinner. De er pent kledd, de gjør spennende ting, de har karrierer og henger med de kule vennene sine.

Jeg framstår jo også ganske så vellykket på bildene av meg, bilder jeg har valgt fordi jeg tar meg relativt bra ut på dem: Aktiv, entusiastisk, blid.

Akkurat nå er jeg ingen av delene. 

Facebook og Instagram blir ofte kritisert for å være utstillingsvinduer for vellykkethet. Dette er verre. 

Mange skriver eksplisitt at de er ute etter noe seriøst, et par stykker til og med at de ønsker barn.

Meg – i et seriøst forhold, med hus, hage, barn og bil! 

Tanken utløser en strøm av uro og smerte. Det er jo ikke meg, det er ikke noe jeg ønsker. Samtidig føles det uoppnåelig, og det er smertefullt. Paradoksalt nok.

🎵 Have you a future? No no nooo! 🎵

En fransk kvinne skriver at hun er «Looking for someone with a zest for life.[1]»

Hva er det egentlig jeg driver med?

Jeg er jo deprimert, for pokker.

Det er ikke spesielt morsomt å være meg for tiden, så hvorfor i alle dager skulle en kvinne synes det er morsomt å være sammen med meg? Hvorfor skulle noen det, med mindre de verdsetter mørk, sarkastisk og kynisk galgenhumor?

Kanskje er jeg heldig og finner ei som gjør nettopp det.

🎵 If you’re looking for love in a looking glass world, it’s pretty hard to find. 🎵

Han får det sagt, Bryan Ferry. Jeg fortsetter å kveike ut i de sene nattetimer, til rødvinen og den totale mengden av inntrykk vasker meg bort i en dyp men urolig søvn.

 


[1] Zest = bokstavelig talt skallet fra sitrusfrukter brukt som ingrediens i matlaging. I denne konteksten anvendt for å betegne en form for positiv livslyst og -energi.


 

Emneord: Personlige historier, Åpenhet, Identitet, Depresjon, Humor, Sex, Danmark, Prosjekt Jægersborg, Tinder, Relasjoner

Utskrift