• Hjem
  • Personlig
  • Dithen og tilbake igjen: en statusoppdatering anno 2019

Dithen og tilbake igjen: en statusoppdatering anno 2019

Denne teksten ble opprinnelig publisert på min lukkede Facebook-profil. Den er meget lett redigert og publiseres her for ettertiden.

Det ble stille fra meg igjen, ble det ikke? Eller, de siste par-tre månedene har det jo vært tegn til liv, men fyren hvis varemerke lenge var åpenhet™ har vært en lukket bok siden «efteråret» 2017. Det har sine grunner.

Jeg innbiller meg at flere kanskje lurer på hvor det egentlig ble av meg, og dette er ment å være et svar på det spørsmålet. Det er nok også en av de tyngre og tristere tekstene jeg har skrevet noen sinne, jeg liker tross alt å være optimistisk i møte med motgang. Men frykt ikke! Mot slutten presser jeg inn nok håp til at teksten framstår som noenlunde «on brand».

Dette er en tekst jeg har vært usikker på om jeg egentlig ville skrive og publisere. Jeg har begynt på den noen ganger, men jeg har ikke vært klar for å fullføre. Før nå. De tingene jeg skal fortelle om er forbundet med ikke så rent lite skam. Jeg vet godt at det ikke egentlig er noe å skamme seg over, så å fortelle dette er en måte å vise fingeren til skammen på. Det kan jeg godt leve med.

Så, hva skjedde egentlig?

For å ta det vesentligste først: masterstudiet i Danmark gikk ikke som planlagt, og nå er jeg tilbake i Norge. Her har jeg for så vidt vært ei stund; vi nærmer oss nå 18 måneder. Jeg bor i heimbygda, i et hus jeg leier av min søster, sammen med en stor og kjælen monsemann ved navn Truls. I Evenes regner jeg med å bli værende gjennom vinteren, men jeg har et håp om at brikkene faller på plass slik at jeg kan flytte til et større sted før sommeren.

Danmark er et herlig land, og København er en fantastisk by. På flere måter hadde jeg det svært godt der nede, og du skal ikke se bort fra at jeg returnerer en vakker dag. Jeg savner Danmark – folkene og naturen, maten og drikken, væremåten og tilværelsen, urbaniteten og den korte vinteren. Alle problemene til tross, jeg trivdes virkelig i Hellerup, København og Danmark.

Å trives et sted, er imidlertid ikke god nok grunn til å forbli der. Du må også ha noe å livnære deg på, og det ble der det skortet for min del. Jeg dro til Danmark for å studere, men studiene ble for tøffe. Jeg gikk høsten 2017 inn i en depresjon, som jeg også fortalte om på Facebook. Depresjonen kom jeg imidlertid ut av kort tid etter at jeg fortalte om den. Angsten var det verre med.

Angst.

Siden jeg gikk på videregående, har jeg i varierende grad vært plaget av det vi kaller for «sosial angst». «Sosial angst» er litt upresist, vi bruker gjerne begrepet om alt fra lammende lidelser til ubehaget de fleste av oss føler når vi møter noen vi ikke egentlig har lyst til å småprate med i butikken. For min del har jeg vært mest plaget med det som på diagnosespråket kalles «sosial fobi» og «panikkangst».

Uten å legge ut i en altfor inngående utgreiing om fenomenet: å måtte «prestere» i sosiale situasjoner er svært vanskelig for meg. Sykdommen og frykten er psykisk, reaksjonen er i stor grad fysisk. Fight/flight/freeze-responsen aktiveres: noen ganger fryser jeg bare i sosiale situasjoner og trekker meg tilbake i mitt eget lille interne angsthelvete mens jeg venter på at situasjonen skal gå over. Andre ganger ender jeg opp med å flykte og finne nærmeste do hvor jeg kan sette meg og hyperventilere. Fight er dessverre ikke et reelt alternativ med sosial angst.

Undervisninga i Danmark var lagt opp som klasseromsundervisning, der jeg var nødt til (og samtidig inderlig ønsket!) å ha sosial kontakt med medstudenter. Jeg hadde ikke friheten til å trekke meg tilbake og jobbe for meg selv, slik jeg kunne da jeg jobbet med bachelorgraden i Tromsø. Det gikk som det måtte. Denne formen for angst er svært energikrevende, den gjorde at jeg følte meg isolert og bidro slik sterkt til ovenfor nevnte depresjon.

Gjennom de mange årene jeg har balet med den, har jeg lært meg å leve med angsten. I dag fungerer jeg godt i en rekke situasjoner jeg ikke taklet før, jeg fant for eksempel venner og et sosialt nettverk i Danmark utenom studiet. Imidlertid har det vært svært vanskelig å fungere over tid i jobb- og studiesituasjoner. I perioder kan jeg fungere noenlunde, men det ender som regel opp med utbrenthet og depresjon.

Sorgens kapittel

Angstens siste og største bøyg står altså ubeseiret, enn så mye jeg har prøvd. Jeg har innsett at jeg neppe noen gang vil bli helt kvitt den. Når studiet – av flere årsaker – ikke lenger var gjennomførbart, anså jeg heller ikke jobb i Danmark for å være et reelt alternativ. Nederlaget var et faktum, og jeg returnerte slukøret til Norge. Her hadde jeg i alle fall sted å bo og rett til økonomisk sosialhjelp, men jeg klarte heller ikke her å øyne mange muligheter.

Jeg søkte for rundt ett år siden uføretrygd, ikke fordi jeg ønsket det – tvert imot, jeg opplevde det som et større nederlag enn noe annet så langt i livet. Men etter nok en tur til bunns, klarte jeg ikke å se noen måter jeg kunne reise meg på igjen. Det siste alternativet var det eneste som sto igjen. Samtlige jeg har snakket med som har søkt og/eller fått uføretrygd har sagt det samme: uføretrygd er siste utvei. Det er ikke noe du vil, uansett hvor mye du rasjonelt måtte innse at det er en nødvendighet.

Uføre-prosessen var på mange måter nedverdigende. Oppfølgingen fra NAV var svært mangelfull, rådgivingen misvisende og avslagsvedtaket uunngåelig. Konsekvensen ble at jeg engasjerte advokat for å anke. Jeg så meg nødt til å kjempe mot NAV, for noe NAV hadde rådet meg til, og for noe som jeg selv overhodet ikke ønsket, men jeg så som siste mulige utvei. Forrige vinter var lang og hard, og den føltes både urettferdig og fornedrende.(1)

Vendepunkt eller vendeårstider

Men, heldigvis, våren og sommeren kom. Og med dem kom ny giv og nytt håp. Turer i heimfjellene ga meg rom til å puste, komme til hektene og reparere meg selv. Savnet etter danske skoger gjør seg fremdeles gjeldende av og til, men nordnorske fjell og fjorder er ikke å forakte de heller. Natur er natur, og natur gjør godt.

Etter langt om lenge klarte også NAV å sende meg til noen folk som faktisk kunne gi meg god rådgivning. Et håp ble tent om å finne en vei ut av det bokstavelige og figurative uføret, og jeg ga meg løs på jobben med å komme meg videre. Det neste avslaget fra NAV ble ikke anket. I sommer gikk jeg inn på en ny vei, en vei hvis destinasjon er ukjent, men som det føles håpefullt å følge.

Den psykiske helsa har blitt bedre: jeg har – paradoksalt nok, det siste året tatt i betraktning – mye bedre selvtillit enn jeg noen gang har hatt. Tida i Danmark og tida etterpå har lært meg mye om hvem jeg er og hva jeg egentlig vil i livet – hva det viktige er. På den måten er jeg rett og slett i uforskammet god «balanse», til tross for etterdønningene av krisen jeg har vært inne i og ennå ikke er helt ute av. Og så klart, når du sitter litt fast uten bil, i et hus på bygda sammen med en katt, er det heller ikke så veldig mye som kan gi deg sosial angst.

Et idé-myldrende blikk framover

Jeg er for tiden inne i en prosess i samarbeid med en virksomhet i Narvik kalt Agenda. Her er målet å finne nye løsninger – løsninger tilpasset den jeg er, styrker så vel som svakheter. NAV har også innvilget meg arbeidsavklaringspenger mens jeg er i denne prosessen, noe som gir meg tid og handlingsrom. Det har vært en lang vei å gå for å komme hit, med mye frustrasjon og særdeles lite penger, men jeg håper – og tror – at dette arbeidet kan lede fram til en lykkelig utgang på et nokså dystert kapittel av livet mitt.

Prosessen jeg er inne i innebærer mye egenrefleksjon, og jeg alene har ansvaret for å finne disse løsningene – det er ingen som kan finne dem for meg. Jeg tar imidlertid svært gjerne mot tips som jeg selv kan undersøke videre.

Så hvis du har noen ideer for en oppegående, læredyktig og noenlunde sjarmerende mann – i alle fall når han ikke er paralysert av sosial angst – som er kreativ, engasjert, liker å skrive og som har vært både på utsida og innsida av samfunnet, send meg ei melding. Det kan være alt fra gjøremål du tror jeg kan være dyktig til (som jeg ikke selv har tenkt på – de finnes garantert) til arbeidsgivere du tror kan dra nytte av meg, og som vil kunne gi meg det rommet og den friheten jeg trenger for å lykkes.

Med ønske om ei god advents- og juletid til alle venner,

Terje Petter,
Dragvik (omtrent så nært Leirosen som du kommer),
12.12.2019

 

---------------------------------------

FOTNOTE 1) Jeg vil poengtere og understreke at jeg ikke klandrer enkeltmennesker i NAV, her snakker vi systemsvikt på flere nivåer (overraskende, jeg vet.) At jeg søkte uføretrygd er også mitt ansvar alene, ingen andre sitt. Ja, NAV kunne gitt meg bedre rådgivning, men det var jeg som tok avgjørelsen selv om krefter i meg strittet mot.

Dette avsnittet er ment som et hjertesukk om hvordan det har opplevdes for meg å være i kontakt med NAV siden i fjor. Så hører det til at jeg har mine meninger om omorganiseringen av NAV lokalt, men det tenker jeg ikke å legge ut om her og nå. Evt. nysgjerrige evenesværinger får heller spørre.

 

Emneord: Psykisk helse, Personlige historier, Åpenhet, Identitet, NAV, Angst, Depresjon, Taperidentitet, Utenforskap

Utskrift