Jeg – en taper

Hei! Mitt navn er Terje Petter Leiros. Jeg er 27 år gammel og studerer rettsvitenskap ved universitetet i Tromsø. Jeg har et bredt sosialt nettverk og en familie jeg er glad i. Objektivt sett er jeg ikke under gjennomsnittet attraktiv og jeg er over gjennomsnittet intelligent. Jeg er kreativ, og dyktig på analytisk tenking og kommunikasjon. Jeg har møtt motgang i livet, men jeg har overvunnet den. I realiteten er jeg, om enn ikke vellykket, langt fra mislykket. Allikevel går det aldri en dag uten at jeg føler meg som en taper. Hvorfor har jeg det sånn?

Innledningsvis vil jeg slå fast at dette er noe jeg har tenkt lenge på å skrive, en idè som har romstert i hodet mitt i flere måneder. Jeg har gått mange runder med meg selv, for dette er dypt personlig, men allikevel noe jeg ønsker å dele med offentligheten på bloggen min. Når dette nå kommer på nett blir det nok værende der. Så kjære framtidige arbeidsgiver: Nå vet du at jeg kommer med mer oppakning enn en bagasjetralle på Gardermoen. Men jeg er også ærlig -  fokusèr på det. På forhånd takk.

Åpenhet

Mandag 10. oktober var Verdensdagen for psykisk helse. Verdensdagen er en årlig begivenhet med mål om å fremme bevissthet og åpenhet om psykisk helse. Jeg har i flere år vært åpen om de psykiske problemene jeg har hatt, men jeg har holdt det på et overfladisk nivå. For eksempel: “Jeg har sosial angst, har hatt depresjoner. Jeg ble mobbet og har vært innlagt.”

Du kan sammenligne det med å være åpen om en fysisk sykdom. Det er vanlig å fortelle at man har vært operert, men ikke fullt så vanlig å dra av bandasjen og la folk få inspisere gørra. Det er på mange måter slik det skal være. Jeg syns det er helt greit at folk vet at jeg har hatt mitt å slite med. Men ingen har en rett til, og de færreste har interesse av, å vite mine innerste tanker og følelser. Når jeg nå allikevel velger å være åpen i så stor grad er det av tre grunner:

  • Det jeg skal si er tabu (i alle fall for meg.) Den eneste måten å bekjempe tabuer på, er åpenhet.
  • Det dreier seg litt om en stereotyp jeg ønsker å ta et oppgjør med.
  • For meg har det en terapeutisk verdi å skrive dette. Dette er et oppgjør med den identiteten jeg har hatt i mange år.

Taperidentitet

Ideen om identitet er fascinerende. I utgangspunktet står vi fritt til å definere vår egen identitet, men vi bygger som oftest på tilbakemeldingene fra andre. Grunnlaget for vår identitet finner vi som regel i barndommen og ungdomsårene. Jeg hadde en god barndom, men ungdomstida var vanskelig. Årevis med mobbing og grov trakassering på ungdomsskolen og videregående skapte dype sår i mitt selvbilde. Et par uheldige valg, samt sykdommen som etterhvert tok over livet og førte til at jeg ble boende hjemme (se: vondt, roten til alt – lediggang) gjorde heller ikke situasjonen bedre.

Heldigvis står det bedre til med identiten nå, for som sagt: Jeg kan definere den selv. Selvskrytet i ingressen i dette blogginnlegget ville ikke for meg vært mulig for et par år siden. Det er ikke fordi de faktiske forholdene i livet mitt har endret seg, selv om de har det, men fordi jeg er bevisst om hva jeg forteller om meg selv. Det jeg forteller er sant, men bare til en viss grad. Jeg har leget noen sår, mens andre har jeg bare dekt over. Det fremste av disse er ensomheten.

Ensomhet

Ensomhet er et flertydig begrep og jeg nevnte innledningsvis at jeg har et bredt sosialt nettverk, så la meg presisere hva jeg legger i begrepet i mitt tilfelle: Jeg er 27 år gammel og jeg har aldri hatt en kjæreste. Jeg har aldri vært på date, aldri hatt seksuell omgang med noen, aldri kysset noen, aldri holdt hender eller hatt følelsen av å dele noe spesielt med noen. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg kan sies å ha flørtet med noen. Det burde ikke være vanskelig å forestille seg at ensomhetsfølelsen gnager ganske dypt i bevisstheten min, og at jeg ofte lurer på hva som egentlig er galt med meg. Dette, som er så naturlig for andre, er vanskelig for meg. Og jeg skammer meg over det.

Vanligvis når jeg forteller noen om min mangel på romantisk og seksuell erfaring har de litt vanskelig for å tro på meg. Når jeg så forteller om mine framtidsutsikter kaller de meg rar, ler litt og forsikrer meg om at drømmedama er rett rundt hjørnet. Det er godt mulig de har rett, men så langt er det jeg som har hatt rett og jeg tror jeg vil fortsette å ha det i all overskuelig framtid. Dette med flørting, dating, sjekking, you name it, er noe jeg ikke mestrer. Så hva kommer det av?

Mobbing

Som nevnt var ungdomsårene preget av mobbing. Fysisk mobbing fra gutta og verbal mobbing fra begge kjønn. Den fysiske mobbinga var (bokstavelig talt) smertefull og skremmende, men det er den verbale trakasseringen som har ødelagt for meg i voksenlivet. Innledningsvis beskrev jeg meg selv som “objektivt sett ikke under gjennomsnittet attraktiv.” Jeg vet intellektuelt at jeg ser ok ut, men når jeg ser meg selv i speilet er det ikke jeg som ser meg. Det er mobberne. Jeg føler meg feit, selv om jeg er mindre enn det jeg var før. Og jeg føler meg stygg, uendelig stygg. Det er det jeg ble opplært til i den perioden av livet der vi lærer oss å reflektere over vårt eget vesen og utseende.

Omstendighetene siden har heller ikke vært gunstige. Jeg har flere avbrutte skoleløp på resymeet, en del år hjemme på gutterommet etter at jeg fylte 20, samt et par-tre år i aktiv behandling av den psykiske knekken som i retrospekt var uunngåelig. Så selv om jeg nå omsider er tilbake i en normal utdanningssituasjon, henger årene fram til nå over meg som en mørk skygge. Jeg har kjørt meg fast i en taperidentitet og jeg er blitt en av de lavt-utdannede enslige unge mennene.

Stereotyp

Jeg har nemlig en oppfatning (subjektiv ja, men jeg tør hevde relativt generell) av hvordan den enslige unge mannen blir sett på i samfunnet. Han sitter hjemme foran skjermen, gjerne på gutterommet, og spiller data. Hans politiske meninger befinner langt ut på høyresida, og han er sint om dem. Han er arrogant, kvisete og feit. Han vet mer om maskiner enn om mennesker og trenger rett og slett å ta seg sammen og vokse opp. Jeg passer ganske dårlig til stereotypen, men det er allikevel disse forventningene jeg føler samfunnet har til meg. Det er ikke årsaken til at jeg føler meg som en taper, men det gjør følelsen verre.

Disse momentene, i samspill med et plagsomt tilfelle av sosial angst, er medvirkende årsaker til min manglende erfaring og til at jeg føler meg som en taper. Det er selvfølgelig mer komplisert og inngående, men de øvrige detaljene forblir privat for nå. Jeg kan allikevel konstatere at det er et komplisert samspill. Selvbilde, angst, kroppsbilde og følelsen av å være nederst på rangstigen i samfunnet forsterker hverandre og gjør det til en stor utfordring å fungere sosialt.

Håp

Dersom du leser dette og tenker at dette er skribleriene til en mann uten håp, da tar du feil. Det er håp jeg har, et håp om at når jeg er åpen om mine tanker og følelser vil det bli lettere for meg å forandre dem. Jeg håper at ærlighet er et viktig steg på veien til et bedre liv.

Jeg håper på et varmere og mer inkluderende samfunn, et samfunn der alle har en verdi – ikke bare på papiret. Jeg har en drøm om et snillere mediebilde, der utseende, berømmelse og penger ikke er veien til lykke. Jeg har en visjon om et samfunn der mobbing ikke lenger er et problem, der barn og ungdom kan gå på skolen uten frykt. Et samfunn der menneskene kan få utvikle sin egen identitet på tilbakemeldinger om det de er gode til.

Jeg håper også at det skal bli lettere å være åpen om sosiale vansker. Følelsen av å ikke passe inn er mer vanlig enn man skulle tro. Dét er en erfaring jeg har gjort meg etter å ha pratet med mange mennesker på min vei. Du trenger ingen diagnose for å ha en følelse av å ikke passe inn. Om du føler at du er ensom i venneflokken, er du nesten sikkert ikke den eneste som sitter med den følelsen. Våre tanker som vi ikke deler med andre, tenker vi automatisk at ingen andre har. Om da heller ikke de andre deler tankene, går vi rundt med de samme tankene uten å være klar over det.

Jeg innrømmer nå for verden at jeg føler meg som en taper, at jeg er ensom og at jeg synes det er vanskelig å fungere sosialt. Noen vil kjenne seg igjen, andre ikke. Jeg vil ikke oppfordre noen til å være personlig på en blogg, det er et valg den enkelte må ta og bør tenke nøye igjennom før de tar. Jeg vil derimot oppfordre alle til ikke å brenne inne med noe. Er det noe du bekymrer deg for, noe du synes er vanskelig – snakk med noen. Du kan snakke med en venn, med helsesøster, lege eller med Hjelpetelefonen. Det viktigste er å ikke bære på de tunge tingene alene.

For når vi innrømmer for verden vår skam og og våre mørkeste hemmeligheter, hva gjenstår da annet enn å håpe?

 

Nyttige linker:
Hjelpetelefonen116 123 – gratis, døgnåpent telefontilbud driftet av Mental Helse
Si det med ord: Skriftlig nettbasert hjelpetjeneste driftet av hjelpetelefonen

 

Emneord: Psykisk helse, Åpenhet, Fra arkivet, Identitet, Mobbing, Ensomhet, Taperidentitet

Utskrift