Våre trumper

Stort sett alle nordmenn jeg snakker med er meget bekymret over muligheten for at Donald Trump kan bli president. Det er det forsåvidt god grunn til å være. Likevel er det forbausende få som synes å ta inn over seg at våre trumper har sittet i regjering i snart tre år.

Våre trumper er, som amerikanernes Trump, bekymret for at fremmede skal komme og ødelegge for oss. De appellerer til denne frykten i sin retorikk og bidrar til å hause opp fremmedfiendtlige røster. Det gir seg utslag på flere plan, grensegjerdet er det siste i en lang rekke. Våre trumper tror heller ikke på forskning og vitenskap, være det seg om den omhandler fiskeriforvaltning, klimaendringer eller skadevirkninger av cannabis. Hvorfor bry seg om ting som vitenskap og metode? Det folkesjela føler at er rett, må jo også være rett. "Ekspertenes" tall har ingenting å si, de tilhører jo eliten, Arbeiderpartiet og det som verre er.

Donald Trump snakker rett fra levra, politiske motstandere får passet sitt påskrevet daglig. Dette er en del av hans appell, han er direkte og sier det som faller ham inn. I trumpers verden er ikke moderasjon en dyd, og mangel på filter er det samme som ektefølt sannhet. Våre trumper "sier det også som det er". Når Per Sandberg legger skylda på KrF for at nordmenn blir terrorister eller anklager Ap-politikere for å spille offer etter 22. juli, og når Siv Jensen snakker om snikislamisering og Sylvi Listhaug om flyktninger som blir båret på gullstol over grensen, høres og ser de ut som Donald Trump med bedre hårsveiser.

Når man argumenterer mot en trump, går trumpen i forsvarsposisjon. Trumper er hårsåre og gråter gjerne sine modige tårer for å få velgernes sympati. Være det seg Donald Trump som saksøker kritikere og stenger ute aviser fra pressekonferanser, Anders Anundsen som brenner Tønsbergs Blad og bruker skattepenger på å lage skrytevideo over eget politisk virke eller Christian Tybring-Gjedde som gang på gang hevder seg mobbet av talløse politikere, journalister og akademikere.

Våre trumper er dog, i sterk kontrast med amerikanernes Trump, ikke glade i Russland. De brøt med en lang tradisjon i norsk utenrikspolitikk om ikke å unødig provosere vår store nabo i øst og kastet seg på den vestlige boikottbølgen uten å blunke. Sett i sammenheng med oppbyggingen av forsvaret, som dessverre er både riktig og nødvendig, blir den balansen vi alltid har søkt å ha i vårt forhold til Russland forrykket. Dette gjerdet vil neppe bidra til å senke spenningsnivået. Russerne vil nok se på det som et gjerde for å holde ute russere heller enn å holde ute syrere, og det er vanskelig å klandre dem for akkurat det. Det er jo tross alt ingen syrere ved Storskog nå, det er det lenge siden det har vært.

Marie Simonsen treffer derfor spikeren på hodet i sin kommentar til grensegjerdet, der hun poengterer dets poengløshet og parallellene til andre gjerder i Europa og Trumps famøse grensegjerde. Men jeg vil ta det et steg lengre: Det er sant at Donald Trump snakker om det, og at Anders Anundsen gjennomfører det. Men det burde ikke komme som en overraskelse, tegnene har vært klare lenge for den som har villet se. Og jeg tenker på et bibelsitat, av alle ting: "Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?" (Matt. 7.3)

Det er selvfølgelig forskjeller mellom amerikanerenes Trump og våre trumper. Den fremste ligger i hvor mye skade de kan gjøre, i det minste har ikke våre trumper tilgang på atomvåpen. Dog er det skummelt å se grensene flyttes, en millimeter av gangen. For 5-6 år siden var det helt utenkelig at Frp skulle sitte i regjering, i alle fall med sentrumspartienes velsignelse. Og for bare ett år siden var det helt utenkelig at Donald Trump skulle bli president. Vi kom hit ved å steg for steg forene det utenkelige med virkeligheten. Kunne det virkelig være slik at 22,9% av Norges befolkning i 2009 stemte på noe som var så feil? Nei, det gikk jo ikke an, nå måtte vi få Frp og deres meninger inn i varmen. Det samme skjer nå i USA. Velmenende mennesker tenker at siden flertallet av republikanerne stemte på Trump, kan han vel ikke være så farlig.

Så kanskje står vi om tre år overfor med et EU som kollapser over seg selv med britene som skamfylte og tilskuende dødshjelpinitiatører, et Trump-ledet USA som har trukket seg tilbake fra NATO og omfavnet Putins Russland og en verdenssituasjon som er mer usikker enn den har vært siden den kalde krigen var på sitt mest spente. Da håper jeg i alle fall at våre trumper tenker seg nøye om før de handler.

 

Emneord: Meninger, EU, Demokrati, Utenriks, Norsk politikk, USA, Trump, Amerikansk politikk, Populisme

Utskrift