Hvorfor jeg stemte som jeg gjorde

På tirsdag drar jeg til Danmark for å ta master i historie. Selv om jeg er ganske opptatt med pakking og boligleting akkurat nå, er det noen ting jeg kjenner jeg må få sagt før valget og før jeg emigrerer:

Jeg vil ikke at Norge skal deratifisere noen menneskerettighetskonvensjoner, tanken gjør meg kvalm. Ideologisk befinner jeg meg et sted mellom venstresida og sentrum. Hver gang jeg ser Sylvi Listhaug har uttalt seg i avisen, går det kaldt nedover ryggen på meg i frykt for å lese hva hun nå har funnet på.

Debatten om norske verdier som trioen Listhaug, Hofstad Helleland og Borten Moe satte i gang tidligere i sommer har nesten gitt meg kink i nakken av all hoderystingen. Imidlertid er ikke dette valget så enkelt for meg som enkelte "krystallklare" og "enkle" "valgomater" som nå går sin seiersgang på Facebook gir uttrykk for.

Jeg har vært medlem av Venstre før, men jeg har ikke lyst til å stemme på dem i år. Jeg har beveget meg ideologisk mot sosialismen de senere årene - dette uten å finne meg til rette i norske sosialistiske partier. Det fortviler og frustrerer meg at Venstre har drukket så mye Civita-juice i spørsmål om arbeidsliv, sykepenger og skatt.

Velferd for gründere er vel og bra, men det kommer langt ned på lista over ting jeg bryr meg mye om. Og ikke minst: Det gjør meg lyn eitrende forbannet at V har utelukket samarbeid med Ap til fordel for Jensen, Listhaug, Anundsen, Amundsen og Sandberg. Valget er allikevel ikke enkelt.

Mange steder i den vestlige verden gjør nasjonalistiske partier framgang. Våre nasjonalister er, med unntak av de få tullingene i Alliansen, plassert i sentrum og på venstresiden. Det er forsåvidt litt fint. De er skikkelige folk; de er ikke rasister, og de vil ikke rasere velferdsstaten. De tror likefullt ikke egentlig på internasjonalt samarbeid, de setter Norge først.

Senterpartiet bruker valgkampen på å skylde alle problemer på Oslo-eliten og sentralisering - i alle fall de problemene som ikke kan skyldes på Brüssel. Elementer i Frp er forsåvidt også klart nasjonalistiske, men i sin vedtatte politikk har partiet tatt innover seg at vi ikke bare kan trekke oss ut av det europeiske samarbeidet.

"Sjølråderetten" er et farlig spor. Ikke alle ting kan avgjøres lokalt, ikke alle ting kan avgjøres nasjonalt. Samme hva den til en hver tid sittende opposisjonen sier, det går bra med Norge. Ikke på tross av samarbeidet med Europa, men på grunn av det.

Det ville kanskje ikke vært en katastrofe på linje med brexit for EU om Norge trakk seg ut av EØS og Schengen. Men: Verden trenger ikke flere grensevakter og mindre internasjonal handel.

Europeisk solidaritet og samarbeid har brakt vekst og fred til Europa. De sør- og øst-europeiske landene har hatt en eventyrlig framgang etter at de ble demokratiske og integrert i Europa. Det er fred på Balkan, for pokker.

Europeisk samarbeid er dessverre en medvirkende årsak til høyrepopulismens framvekst i land som Ungarn og Polen, men det er også en faktor som bidrar til å stogge uvesenet i disse relativt unge demokratiene. Er det flere faktorer som kan bidra til å forklare at det har gått bra med Europa etter 1945? Ja, men EU er en av de aller viktigste, og den som oftest blir oversett i Norge.

Jeg tvilte meg derfor fram til å stemme Venstre i år. Klimakrisen, internasjonal handel, den automatiserende revolusjonen, terrorisme: Internasjonale problemer krever overnasjonale løsninger. Det beste kan ikke bli det godes fiende.

Det europeiske samarbeidet er ikke perfekt, men det er DET ENESTE forpliktende internasjonale samarbeidet vi har. FN er fint og greit, men det er dessverre en tannløs organisasjon som ikke har noen reell makt. Vi trenger Europa.

Arbeiderpartiet ser ut til å bli svakt etter valget. Senterpartiet og SV kan få stor innflytelse. Frp vil ikke få gjennomslag for det mest ekstreme i sin politikk. De er på kanten, de er alene. Vi må kanskje leve med Sylvi Listhaug som integreringsminister i fire år til. Skrekk og gru, det gjør meg frustrert. Det gjør meg forbannet!

Men det gjør meg ikke så redd som tanken på at venstrepopulistiske nasjonalister skal få makt og innflytelse. Til denne historien hører forsåvidt det også med at asylpolitikken og klimapolitikken til Arbeiderpartiet i realiteten (i motsetning til fine ord og vendinger) ikke er nevneverdig mer human eller grønn enn regjeringens.

Etter å ha studert historie og statsvitenskap i flere år, etter å ha vært aktiv i politiske partier og frivillige organisasjoner, etter å ha jobbet som journalist: Dersom et stortingsvalg eller lokalvalg er enkelt for deg, er du

A) veldig heldig, og er veldig enig med ditt parti og dets samarbeidspartnere,

eller så har du

B) kanskje ikke satt deg grundig nok inn i de negative sidene ved dem du stemmer på. Alle har sine.

(Her vil jeg skyte inn at jeg anbefaler "Djevelens Valgomat" fra Morgenbladet som et litt morsomt tankeeksperiment for å utfordre seg selv.)

Så ja, venstresida skremmer med Sylvi. Det gjør de rett i. Frp får mye fortjent kritikk, men jeg savner kritikken av dem som vil gjøre med Norge det Trump vil gjøre med USA: Trekke oss ut av verden og vår egen verdensdel. Hvorfor er det greit for Jonas Gahr Støre at hans bestevenner i Senterpartiet vil føre en så uansvarlig politikk?

(...og for øvrig er Morten Skandfer en særskilt bra mann som jeg føler meg trygg på at vil gjøre en fremragende jobb om han blir valgt inn på Stortinget for Troms Venstre.)

 

PS: Min "enkle" valgomat:

enkeleurovalgomat

Emneord: Politikk, Meninger, EU, Valg, Demokrati, Kommentar, Utenriks, Norsk politikk

Utskrift