Prosjekt Jægersborg

Heia bloggen!!!!!!!tp laksaa 300px

Jeg er tilbake!

Har dere savnet meg?

Hallo? Er det noen der?

Søren. 

Skal vi se... hvor mange år har jeg vært borte?

SJU?!

Ok. Jeg får sørge for å importere noen tekster jeg har publisert på Facebook og andre steder, samt faktisk kopiere tekstene fra den gamle bloggen.

Sånn. Da ser det faktisk ut som det har bodd noen her, og at domenet ikke har vært okkupert av domenehaier. For det har det jo selvfølglig ikke vært. Kremt, kremt.

I tillegg, og kanskje viktigere enn noe annet: jeg vil gjerne dele noe jeg har jobbet med de siste årene.

I løpet av de neste ukene vil jeg presentere noen smakebiter fra et prosjekt jeg jobber med. Prosjektet ble unnfanget en fuktig høstdag for to og et halvt år siden, da jeg vandret rundt i skogsområdet Jægersborg Dyrehave, et lite stykke nord for København. Derav navnet.

 

rampogkosegris 300pxTruls: en dyktig jeger og en uforbederlig ramp, men først og fremst verdens største kosegris.

Livet siden sist

Ja, forresten bloggen: jeg bodde i Danmark i ett av årene som har gått siden sist. Men nå er jeg altså tilbake i heimbygda og bor i et hus sammen med krabaten til venstre/over.

Historien om livet i Danmark kan du lese HER.
Historien om livet slik det utviklet
seg etter dette, kan du lese 
HER.

Den korte versjonen er at jeg nok en gang nådde bunnen i fjor.

Forsøket på å ta master i Danmark feilet med stil, og jeg returnerte slukøret hjem i mangel av bedre alternativer.

Da gode alternativer heller ikke var å finne her, endte jeg opp med å søke uføretrygd. Det ble inngangspunktet til en malstrøm ned i et bunnløst mørke jeg bare så vidt klarte å karre meg opp fra.

Jeg har det veldig mye bedre nå. 

Mye vann har rent i Dragvikelva siden jeg kom hjem fra Danmark. Det ble ikke noe av uføretrygda, i alle fall ikke enn så lenge. 

I samarbeid med gode hjelpere, er jeg nå inne i et program der jeg har muligheter til å bruke tid på å finne en vei videre som kan passe for meg.

Jeg er altså i en ny fase, og jeg skriver igjen. Det er dette jeg har lyst til å dele av.

 

Så, hva er egentlig «Prosjekt Jægersborg»?

Jægersborg Dyrehave ble et fristed for meg, et sted jeg besøkte jevnlig. Det var stedet jeg dro for å søke naturens ro, borte fra storbyen. Og for en natur!

Blant høye trekroner av edeltrær, gresskledte skoglysninger og myriader av beitende hjort, fant jeg en indre fred jeg så ofte hadde slitt med å finne i den rå og brutale nordnorske naturen.

eremitagesletten 300pxJægersborg Dyrehave, veien langs nordsiden av Eremitagesletten. Også bannerbildet på bloggen er fra Jægersborg.På den skjellsettende turen nevnt innledningsvis, innså jeg at depresjonen nok en gang hadde fått rotfeste i sinnet mitt. Å fullføre semesteret framsto ikke som en realistisk mulighet, og jeg besluttet å bruke resten av tiden mot jul på den måten jeg anså som mest konstruktiv.

Jeg begynte å skrive, dels fordi jeg ønsket å forstå meg selv bedre, men også fordi jeg kjente på en trang til å fortelle. Det som begynte med en enkelt sarkastisk og selvironisk historie fra livet i Danmark, utviklet seg fort til en samling korte tekster mer eller mindre basert i virkeligheten, strukturert som en slags retrospektiv dagbok.

Tekstene, novellene om du absolutt vil, beveger seg innom et relatert sett av temaer: identitet, utenforskap, ensomhet, kroppslig selvbilde, seksualitet, skam og – ikke minst – psykisk sykdom. (Den sosiale) angsten og depresjonen er vevd inn i scenens bakteppe, og noen ganger inntar de hovedrollene.

Noen av tekstene står alene. Noen inngår i korte føljetonger med en tematisk fellesnevner. Andre igjen inngår i et større og lengre narrativ. Noen er humoristiske, andre mer alvorlige – noen ufattelig kleine. De beste er en god blanding. Jeg har ganske mange tekster klar allerede, og jeg skriver stadig nye.  

Prosjektets endelige mål er foreløpig uklart. At det går mot et skjønnlitterært verk av et eller annet slag, er imidlertid nå hevet over tvilen jeg tidligere har følt på. Så får vi tida vise hvordan, og om jeg kan finne noen som vil publisere det.

Inntil videre publiserer jeg noen utdrag her. 

 

Hvorfor dette?

For mange år siden var åpenhet «varemerket» mitt. Åpenhet var veien min tilbake fra en annen, men lke bunnløs, malstrøm av mørke.

Jeg engasjerte meg i brukerorganisasjoner og politisk for å bedre kåra for unge med psykiske helseproblemer. I sosiale medier, på denne bloggen, samt i foredrag og tidsskriftartikler, fortalte jeg om hvordan det var å leve livet mitt.

Det jeg skrev og snakket om var på sett og vis utleverende: jeg fortalte at jeg slet med angst og depresjoner, og at jeg følte meg som en taper. Allikevel, jeg skrapet bare i overflaten på tematikken. 

«Prosjekt Jægersborg» er mye råere, røffere og ærligere. Det er forhåpentligvis også litt morsommere, i alle fall til tider.

Budskapene mine var i tråd med organisasjonene jeg jobbet for: det er ingen skam å ha det vanskelig psykisk. Snakk om det, og søk hjelp – gode budskap jeg selvfølgelig fremdeles stiller meg bak. Men i 2020 har jeg kommet lengre, eller jeg har i alle fall gått en annen vei.

 

solbakskyene300pxLivet fra utsiden

Hvorvidt jeg alltid har vært en outsider, kan sikkert diskuteres. CV-en min, hullene til tross, indikerer at jeg i alle fall innehar en viss form for kulturell kapital. På den annen side: at jeg alltid har følt meg utenfor, er faktum. At jeg er enslig og mottaker av trygdeytelser, likeså. 

For en som aldri har passet inn, men som tross alt har ordet i sin makt, er dette en måte å skjære min plass inn i treverket som holder vårt felles samfunn. Det er også min måte å endelig fortelle om meg selv slik jeg faktisk er, og om hvordan livet oppleves fra utsiden.

Så tror jeg jo, uærbødig som jeg i mitt voksne liv har blitt, at historiene kan ha en viss interesse for andre – ellers ville jeg ikke publisert dem. 

Det er mange av oss, mennene som ikke passer helt inn, som faller utenfor og forblir alene. Og det blir stadig flere. Mine historier er overhodet ikke representativ for alle, men de kan stå som ett enkelt vitnesbyrd.

En del av det jeg skriver, kan kanskje være gjenkjennelig, også for de som ikke vil si om seg selv at de føler seg «utenfor», men allikevel sliter med å kjenne seg til pass i samfunnet til en hver tid. Eller for de som, uansett årsak, kan synes livet er vanskelig å håndtere.

Du trenger ikke å sitte fastlåst i utenforskapet for å kjenne på en følelse av å ikke strekke til i dagens samfunn.

 

Hvorfor nå?

Et par-tre år etter at jeg flyttet til Tromsø (ca. i 2014), tonet jeg i det stille kraftig ned på åpenheten.

Det var en ny tid, og jeg skulle gjøre nye ting. Jeg forsøkte meg på juss og statsvitenskap samt minst tretten forskjellige former for politikk og journalistikk. Til sist fant jeg ut at jeg var en vordende historiker, og etter seks år i Tromsø hadde jeg endelig fullført noe: en bachelorgrad.

Jeg ville ikke at problemene mine skulle få definere hvem jeg var. Jeg ønsket å passe inn i den samme boksen som vi alle skal passe inn i. Jeg ville være normal.

Da jeg i 2017 begynte å skrive på «Prosjekt Jægersborg», var det derfor et brudd med det nye og en retur til det gamle. Jeg rettferdiggjorde det overfor meg selv ved å ikke publisere noe av det, og ved å utsette avgjørelsen om hvorvidt jeg i det hele tatt skulle. Alt som betød noe, var at jeg skrev: å skrive brakte meg glede.

I tråd med den nyere tradisjonen, valgte jeg imidlertid sommeren 2018 å legge fra meg prosjektet. Jeg ønsket å skrive, men jeg ønsket ikke å være noen åpenhetsprofet. 

Fortsatt rant vannet i Dragvikelva. Det frøs til is, tinte, rant og frøs til is på ny.

Jeg er omsider ferdig med en lang intern debatt om hvorvidt jeg vil dele historiene mine.

Vi skriver 2020, og jeg har rundet midtpunktet i 30-årene mine. Å vente på de store miraklene, på at jeg skal finne en magisk måte å skvise meg inn i boksen, å vente på en forløsning som neppe kommer: livet er faktisk for kort til det. 

Jeg er klar nå. Dette er noe jeg har skrevet på i 2017, 2018 og i igjen i 2020. Tematikken har jeg jobbet med langt lengre enn som så.

Tiden er nå moden for å fortelle.


 

Emneord: Psykisk helse, Personlige historier, Åpenhet, Identitet, Angst, Depresjon, Ensomhet, Taperidentitet, Utenforskap, Metablogg, Prosjekt Jægersborg, Kroppsbilde, Skam, Seksualitet