Hvorfor jeg stemte Team Husebekk

Posted on 2013/02/25 by Eders bloggvert

Jeg tar meg en liten pause fra min i forrige innleggs varslede pause og selvpleieperiode og begrunner (bedre sent enn aldri) mitt valg i rektorvalget 2013. Begrunnelsen ble tidligere i dag publisert på Facebook, men jeg velger av ryddighetsårsker å publisere det her også:

Rektorvalget stenger kl. 11.59 på tirsdag. Har du husket å stemme?

Uansett hvem som vinner i morgen tror jeg vi får tre dyktige folk i ledelsen på rødbygget, og jeg ser fram til å forhåpentligvis jobbe for studentene sammen med det nye rektorteamet. Når det er sagt, ønsker jeg å fortelle hva jeg stemte og hvorfor.

Team Husebekk – bilde: uit.no/valg

Jeg har kastet min stemme for Anne Husebekk, Wenche Jacobsen og Kenneth Ruud og vil oppfordre andre til å gjøre det samme. I løpet av valget har jeg lest plattformene til kandidatene, deltatt på valgmøter og debattmøter og på nett stilt spørsmål til teamene som de har vært flinke til å besvare. Og ja, det er mye likt mellom teamene. Kanskje er det uheldig, kanskje er det faktisk sunt. Uansett mener jeg at Team Husebekk har skilt seg ut på flere måter.

Først og fremst har kandidatene på Team Husebekk vært flinke til å kommunisere både i debatter og i media, og ikke minst å kommunisere om UiT sin rolle i samfunnet. Universitetet i Tromsø – Norges Arktiske Universitet trenger et rektorteam som på en klar og god måte kan formidle universitetets kunnskap, mål og meninger. Både til studenter og ansatte, så vel som til media, politikere og samfunnet som helhet. Her mener jeg at Team Husebekk har vært i en liga for seg selv.

Jeg er også blitt overbevist om at den organisatoriske modellen hvor prorektorene er tiltenkt rektors fullmakt innenfor sine områder er en god organisatorisk modell som vil gjøre at hver av kandidatene kommer til å få brukt sine ressurser på best mulig måte. CV-ene til teamets medlemmer er også svært solide, og jeg er sikker på at hver og en av kandidatene vil være gode representanter for universitetet mitt og landsdelen min.

I tillegg til dette vil jeg nevne at Team Husebekk er det teamet som etter min mening har kommet med de beste og mest konkrete løsningene for hvordan fusjonen bør håndteres. De har også kommet med klare lovnader om studentmedvirkning og styrking av velferdstilbud, og de har kommet med gode og konkrete tiltak for å styrke studiekvaliteten. Jeg synes også at ideen om at en fra rektorteamet skal sitte i SiTo-styret er særdeles god, og jeg tror dette kan bidra til å styrke samhandling mellom SiTo, universitetet og studentene.

Til sist vil jeg lenke til den prioriteringslista som Team Husebekk kom med på oppfordring fra undertegnede. Jeg ba om ti prioriterte saker, de kontret med elleve. Men de er konkrete, de er prioriterte og ikke minst er de elleve gode saker.

Terje Petter Leiros,
vararepresentant i Universitetsstyret
møtende vara i Studentparlamentet for Liberal liste

STEM HER (og les mer om teamene samt deres programmer) : uit.no/valg

Om å møte veggen

Posted on 2013/02/22 by Eders bloggvert

Boom. Kræsj. Smell. Bang. Det er ikke slik det høres ut, men det er slik det føles når en møter veggen. Ja, jeg er utbrent. Jeg har brent kruttet, kollapset, gått på en smell, møtt meg selv i døra og snublet i trappa. Jeg har gjort for mye, men ikke nok for meg selv, og nå må jeg ta det med ro en periode.

Dette kom på et tidspunkt som knapt nok kunne vært verre, men allikevel er naturlig. Jeg er valgt som listetopp for Liberal liste til studentparlamentsvalget 2013 og er midt i programarbeidet og strategiutformingen. Om nøyaktig en uke starter valget. I tillegg har jeg mange løpende prosjekter, både studentpolitiske og andre. Og for ikke å glemme: Jeg er fulltidsstudent og har en hjemmeeksamen i neste uke.

Jeg tok i mot førsteplassen på lista fordi jeg har et brennende ønske om å bruke neste år på å jobbe for å gjøre studiehverdagen for studentene i Tromsø og Finnmark bedre. Det høres ut som, og er, en politikerfloskel. Men det gjør det ikke mindre sant.

I løpet av det siste året har jeg brukt utallige timer av min fritid på å jobbe med forskjellige prosjekter i studentdemokratiet i Tromsø. Kanskje det viktigste prosjektet for meg var studentenes markering av Verdensdagen for psykisk helse. Et av budskapene i den kampanjen var hvor viktig det er å kunne være åpen om sin psykiske helse. Ville det ikke da vært hyklersk av meg å i stillhet trekke meg tilbake fra studentpolitikken uten å fortelle andre enn mine nærmeste venner om hvorfor?

Målet mitt har vært å tre inn i Studentparlamentets arbeidsutvalg til neste år, for å få en mulighet til å jobbe med prosjektene på fulltid. Men kan jeg det nå? Jeg som blir utbrent av å jobbe med lite formelt ansvar, kan jeg takle ansvaret det følger med å sitte i arbeidsutvalget et helt år?

Psykiske helseproblemer blir ofte kalt “den nye folkesykdommen”. De rammer mange, og de rammer uvilkårlig. Dette er noe jeg vet så altfor godt. Jeg har vært åpen før, men for å gjøre historien kort for evt. nye lesere: Jeg er i dag 28 år, og har vært helt frisk fra angst og depresjoner i under et halvt år. Problemene oppsto på videregående etter fem tøffe år med mobbing, og det tok meg over et tiår med hard jobbing å komme meg ut av dem. Underveis i den prosessen lærte jeg meg selv å kjenne såpass godt at jeg kjenner igjen signalene fra kroppen og hodet om at det er på tide å ta det med ro.

Nå kjenner jeg signalene. Jeg er helt tappet for krefter, har mistet apetitten og kjenner at pågangsmotet er borte som dugg for solen. Gamle følelser og frykter dukker opp, og jeg er redd for å falle tilbake om jeg presser meg selv hardere. Aller mest skulle jeg ønske at jeg kunne ta ut sykemelding, utsette hjemmeeksamen i en uke og ta en uke på en varm strand i Syden. Det er dessverre ikke mulig, så jeg må bare prioritere hjemmeeksamen og meg selv en ukes tid.

Så nei, jeg kommer nok ikke til å være så aktiv i valgkampen i år. Men under mitt navn på lista står det tretten navn på tretten særdeles dugelige og liberale mennesker som kommer til å være desto mer aktiv i å formidle hvorfor det er viktig at vi på Liberal liste får et år til for å gjennomføre enda flere av våre prosjekter.

Og jeg? Jeg kommer tilbake. Jeg kommer tilbake sterkere og enda en erfaring rikere. Jeg har de siste par dagene vært i tvil om hvorvidt jeg burde trekke meg fra lista og overlate roret til noen andre. Jeg har latt meg overbevise om at det ikke ville være riktig. Da mener jeg at det er rett av meg, både overfor studentene i Tromsø og Finnmark, og overfor mine kolleger i studentdemokratiet å være ærlig om hvorfor jeg kommer til å være usynlig i valgkampen.

Så kan jeg sitte i arbeidsutvalget til neste år? Det blir til syvende og sist opp til det Studentparlamentet som til våren skal velge arbeidsutvalg for neste år. Og det blir opp til studentene som skal velge dette Studentparlamentet hvorvidt de vil stemme på vår liste. Det jeg uansett kan love er at vi har et veldig godt program som snart er klart, og at våre representanter – både i og utenfor arbeidsutvalget – vil gjøre sitt ytterste for å fremme de sakene vi prioriterer i programmet vårt.

Med liberal hilsen,
Terje Petter Leiros

Akademisk boikott er et feilsteg

Posted on 2012/09/19 by Eders bloggvert

Dette leserinnlegget sto på trykk i Nordlys den 18.9.2012.

Fred/Shalom/Salaam. Kilde

Det kan se ut som at vi står på terskelen av en ny debatt om akademisk boikott av Israel i det akademiske miljøet ved UiT. På tirsdag samles den rødeste fløyen av universitetets akademikere til et “debattmøte” med tittelen “Akademisk Boikott som virkemiddel i Palestina-Israelkonflikten.” De tre oppførte innlederne er alle profilerte tilhengere av akademisk boikott, og følgelig er tonen for debatten satt.

En akademisk boikott av staten Israel vil ramme alle israelske akademikere likt, både de som støtter dagens politikk, og de som søker å belyse de høyst reelle problemene dagens politikk medfører. Jeg vil minne om at det er i det frie akademia man finner de mest progressive kreftene, også i Israel. En boikott strider i sin natur mot akademiske prinsipper om frihet og uavhengighet. Om universitetet skulle vedta en boikott, vil ikke våre forskere stå fritt til samarbeide med israelske institusjoner og forskere. Det vil i sin tur medføre at vårt samfunn får et mindre grunnlag for å forstå konflikten og jobbe på en konstruktiv måte for å løse den.

Det er også grunn til å påpeke at det ikke er norske universiteter og høyskoler sin oppgave å føre utenrikspolitikk. Det er helt legitimt av norske akademikere å oppfordre Jonas Gahr Støre til å endre regjeringens politikk overfor Israel. Men skulle en offentlig norsk utdannings- og forskningsinstitusjon vedta en boikott av en annen stat, gjør dette jobben til utenriksministeren vanskeligere og innskrenker hans reelle handlingsfrihet. Dette ville være et hån mot demokratiske beslutningsprosesser i utenrikspolitikken.

Jeg har all mulig forståelse for frustrasjonen, hjelpeløsheten og sinnet de fleste av oss kjenner på når vi observerer all lidelsen i Midtøsten. Jeg vil også påpeke at selv om en konfikt alltid har to sider, hviler det største ansvaret for å finne en løsning på den desidert sterkeste parten i konflikten. Derfra til å bruke akademisk boikott som pressmiddel er imidertid et steg jeg vil advare på det sterkeste mot.

Den ensomme studenten

Posted on 2012/09/15 by Eders bloggvert

Den følgende teksten sto først på trykk i Sinn&Samfunn nr. 3/12, og siden som leserinnlegg i Utropia nr. 11/12.

Det er den 5. juni. Jeg sitter godt bakoverlent med ryggen mot en kampestein på moloen nedenfor Framsenteret i Tromsø. Sommeren er endelig kommet til byen, og sola varmer meg nesten like mye som balsfjordvinden kjøler meg ned. Hodet mitt, som tidligere i dag var helt tomt, fylles gradvis av tanker og minner fra de snart ti månedene jeg har bodd her.

Jeg tenker på hvor heldig jeg har vært som har funnet venner og et miljø jeg trives i, som har funnet et hjem i denne byen. Det trodde jeg ikke på i oktober i fjor når jeg vandret ensom rundt i bygatene, og høstmørket føltes like metaforisk som det var virkelig. Da jeg i fjor sommer flyttet til Tromsø for å studere, kom jeg tilbake til landsdelen jeg vokste opp i. Men jeg kom til en by jeg hadde få kontakter og holdepunkter i.

I Tromsø er det ei debutuke med mange arrangementer og festligheter. Det er hovedarenaen der nye studenter blir kjent med hverandre og byen. For meg, med de angstproblemene jeg slet med i fjor høst, ble det vanskelig å delta i den utstrakte festingen debutuka medfører. Det førte til at jeg ikke kom i kontakt med mine medstudenter og derfor fikk en skjev start på studieåret. Før jeg ble kjent med noen var det blitt advent, og ensomheten hadde gjort det vanskelig å yte godt nok på studiene.

Tiltak som DebutUKA i Tromsø og Fadderuken i Bergen er veldig gode. De er viktige for å ønske nye studenter velkommen, og de studentene som bruker tid og krefter på å skape fellesskap og gode relasjoner fortjener all mulig honnør. Det er allikevel slik at noen studenter av ulike årsaker velger å ikke delta på disse arrangementene. Disse studentene kan ha lettere for å havne på utsiden resten av året.

For meg ble løsningen å oppsøke arenaer hvor jeg kunne få praktisere mine interesser. Jeg kom inn i et miljø med fantastiske mennesker som ser meg for den jeg er, og har latt meg bli en del av noe større. Jeg har vært heldig, men jeg vet at det finnes andre som ikke har vært like heldige.

Når jeg nå sitter her i sommersola er det like over to måneder igjen til et nytt kull inntar studentbyene i Norge. Ikke så rent få av disse flytter hjemmefra for første gang. Noen flytter til en plass de ikke kjenner noen, og noen har ting de sliter med fra før med seg. De fleste vil finne seg til rette, enten umiddelbart eller (som meg) etter en periode. Noen vil derimot forbli ensomme over lengre tid, og ha en større risiko for å droppe ut av studiene og for å utvikle psykiske lidelser.

Hva kan vi gjøre for å nå disse ensomme studentene? Ett mulig svar er å skrive om spørsmålet til: Hva kan jeg gjøre for å nå disse ensomme studentene? Et godt aktivitetstilbud gir muligheter for kontakt mellom mennesker, men ansvaret for å se menneskene rundt oss hviler til syvende og sist på deg og meg.

Å ha øye for mennesker som faller utenfor er mer enn å være på utkikk etter folk som ser ensomme ut. Det handler om å gjøre seg kjent med menneskene rundt en, om å være en neste. Det står ikke skrevet i panna på noen at de er ensomme, og mange vil heller ikke innrømme det. Så er det heller ikke et mål å vite hvem som føler seg ensom og hvem som ikke gjør det. Målet er å være inkluderende. Det oppnår vi ved at vi drar med oss folk rundt oss, og slik bidrar til mindre ensomhet.

Så be naboen din med deg på konsert eller spør seminarkameraten om han vil være med på tur. Det er ikke så mye som skal til, for det koster lite å invitere noen på en kopp kaffe. Men for den ene studenten kan den kaffekoppen bety veldig, veldig mye.

Den evige dans

Posted on 2012/01/22 by Eders bloggvert

Fortiden og Framtiden danser en dans,
En kaotisk vals,
En kamp mellom eufori og fortvilelse,
Et evig slag om mitt vesen.
Hvem er jeg?

Orkesteret av dagens følelser spiller opp i en kakofoni,
Og Fortiden danser videre.
Dens likbleke ansikt skinner med skadefryd,
På Fortiden er alle grunnmurer bygget.
Hvor kommer jeg fra?

Orkesteret spiller musikken av fortidens noter.
Framtiden er kledt i en kjole av håp,
Den er fanget i usikkerhetens slinger:
Intet steg er kjent.
Hvorhen vil jeg?

Gjennom evighetens bunnløse avgrunner,
Over dens skinnende tinder,
Dansen går evig videre -
Balanserende på forstandens knivsegg.
Hva gjør jeg?

Dansen går natten igjennom,
Mørke blir til lys.
Slik er tingenes natur:
Den evige syklus nærer både avmakt og håp.
Hvem eier sikker viten?

Det mørket som aldri hviler
Blir gjennomboret av et nytt lys.
Fortiden kaster sine skygger mot veggen,
Framtiden kjemper tilbake.
Hva er håp, egentlig?

Dagens orkester bryter opp,
Det vandrer sakte over til Fortiden.
Fortidens ansikt viser tegn til en innsikts panikk,
For hver dag slipper det inn litt mer lys fra Framtiden.
Hvor lenge må jeg fortsette å være sterk?

Stop SOPA

Posted on 2012/01/18 by Eders bloggvert

Domus Leiros vil være utilgjengelig onsdag 18. januar 2012 i protest mot lovforslagene SOPA og PIPA som for tiden verserer i den amerikanske kongressen.

“Stop Online Piracy Act” og “Protect Intellectual Property Act” er to lovforslag i henholdsvis representantenes hus og senatet som har som formål å bekjempe piratkopiering på internett.

SOPA og PIPA er laget for å gi det amerikanske justisdepartementet en mulighet til å, gjennom rettskjennelser, blokkere tilgangen til utenlandske nettsteder som blir ansett for å bryte føderale amerikanske opphavsrettslover.

Forslagene inneholder blant annet en mulighet til domene-blokkering, hvilket vil si at et helt bloggnettverk kan bli blokkert på grunn av noen få blogger med ulovlig innhold.

SOPA og PIPA inneholder også en rekke andre problemer som, dersom de blir vedtatt, vil være en alvorlig inngripen i ytringsfrihet og rettssikkerhet på internett. Dette vil få konsekvenser langt utenfor USA sine grenser.

Onsdag 18 januar går tusenvis av nettsteder i sort for å protestere mot endringene. Engelsk Wikipedia vil være utilgjengelig, WordPress.com vil operere med sensurert forside og Google vil delta med markering på sin måte.

Kampen mot lovforslaget er en kamp som må utkjempes i USA. At jeg tar min lille norske blogg av nettet har ingen reell effekt, men jeg har valgt å gjøre det i solidaritet med nettstedene og de amerikanske selskapene som vil rammes av lovene.

Jeg ønsker også å delta i protesten på generelt grunnlag. Reguleringskåte politikere i alle land trør i sin streben etter å bekjempe kriminalitet over stadig flere grenser. I Norge så vi det sist når stortingsflertallet ved Ap og H vedtok datalagringsdirektivet.

I en verden hvor digital kommunikasjon og meningsutveksling fører til stadig mer opplysning og kamp mot tyranni, er det essentielt at vi har et fritt og åpent internett. Den teknologien vi i etablerte demokratier bruker for å bekjempe piratkopiering vil av autoritære regimer kunne benyttes til å sensurere og slå ned på opposisjonelle.

Det er mitt håp at innholdsleverandørene kan benytte seg av det eneste verktøyet som faktisk funker mot piratkopiering: Å tilby et bedre digitalt tilbud enn piratene kan. Det er en mye bedre strategi enn å drive krigføring mot egne kunder og rettsstatsprinsipper.

For videre lesning:

http://www.sopastrike.com/

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Wikipedia-stenger-siden-i-24-timer-i-protest-mot-USA-lovforslag-6743017.html

http://wikimediafoundation.org/wiki/English_Wikipedia_anti-SOPA_blackout

http://no.wikipedia.org/wiki/SOPA

Julenattsrefleksjoner

Posted on 2011/12/25 by Eders bloggvert

Julefreden har senket seg, og Terje Petter har blitt nostalgisk.

Ute er Cato kommet på besøk og brøler rundt hushjørnene, inne er det varmt og dunkelt. Stearinlyset reflekteres i godtepapirene og julepynten på bordet. Alle har gått og lagt seg og det er stille i huset, bortsett fra noen lave toner av Gustavo Santaolalla som strømmer ut av høyttalerne på TVen. Jeg ser meg om i stua i huset jeg vokste opp i. En merkelig følelse fyller kroppen min. Er det julestemning? Nostalgi? Angst? Tilfredshet? Sorg? Glede? Eller er det en unik følelse, som på Twitter ville ha blitt kalt #denfølelsen?

Jul og nyttår er på mange måter tida jeg gjør opp regnskap i livet mitt. Hvor er jeg nå? Hva er summen av året som er gått? Hva står realistisk sett på budsjettet for neste år?

Året som gikk har vært et spesielt år i livet mitt. Jeg bekjempet endelig det store monsteret i skapet mitt og fullførte studiekompetansen. Nå høres det så lite ut: Tre fag, ikke særlig mye arbeid. Jeg er nødt til å minne meg selv på om at det var en vond torn i siden min i over ti år. I lange perioder trodde jeg det var noe alvorlig galt med meg. Noe som gjorde at jeg aldri ville klare å utnytte evnene mine til annet enn å telle fliser i taket. Men jeg fullførte, for i 2011 var tiden kommet. De gamle sårene var leget i så stor grad at jeg endelig turte å tro på egne evner.

Jeg flyttet til Tromsø og begynte å studere juss. Jeg skal ikke nekte for at det i perioder har vært tungt, men jeg kjempet meg gjennom første semester og jeg står styrket tilbake. Det var en usedvanlig god følelse å logge inn i Studentwebben og se ståkarakterer ved siden av begge eksamenene. Jeg hadde lyst til å gi opp, men jeg gjorde det ikke.

For to måneder siden publiserte jeg et innlegg på denne bloggen, et innlegg som i sannhet har forandret livet mitt. Litt fordi jeg turte å publisere det, men mest på grunn av alle som leste det og støttet meg på så mange måter. Jeg uttrykte et sterkt håp i innlegget mitt og for min del står håpet ikke lenger alene. Reaksjonene på innlegget har vært mange, både fra kjente og et stort antall ukjente. Overalt blir jeg møtt med støtte og gode ord. Når jeg har sett meg selv i speilet har jeg alltid blitt akkompagnert av et kor som synger at jeg er en taper. Nå har jeg et annet, langt mer velklingende kor som synger meg gjennom dagens rutiner. Verdien av det kan ikke måles i penger. Det har gitt meg tilbake troen, i selskap med håpet.

Så sitter jeg altså her, i stua hos mamma og pappa. Jeg reflekterer over året som har gått, over hendelsene, tankene og følelsene. Én følelse henger igjen, en følelse av nostalgi og savn. Jeg kjenner angsten komme krypende mot meg fra veggene. Jeg sitter her, som jeg har gjort hvert år etter at jeg ble født. Jula er tida på året der alt er som det alltid har vært. Akkurat det ligger i jula sin natur. Jeg kjenner meg liten, ensom og fylt av indre konflikter. For jeg er vel ikke som jeg alltid har vært? Ja, jeg har fortsatt ikke kjæreste, og fysisk er jeg fortsatt den samme. Men jeg har jo oppnådd noe nå, jeg har jo blitt kvitt åket. Angsten sier at jeg vil forbli ensom og at verden er en slem plass som kommer til å ta knekken på meg. Angsten sier at jeg er dømt til å være en taper og forbli en taper. Jeg kjenner at pulsen stiger raskt og at pusten går fortere. Jeg blir klam i hendene og kald på fotene. Stua framstår stor og skremmende, som om selve veggene har motvilje mot meg.

Noe skjer. Angsten slipper raskt taket og stua fremstår igjen som det vakre og koselige rommet jeg kjenner det som. Jeg innser at et englekor reddet meg tilbake fra kanten. Følelsen av utilstrekkelighet og håpløshet har fått en mektig konkurrent i følelsen av styrke og håp. Disse følelsene ville jeg ikke klart å hente fram av meg selv. Livet mitt er fylt av mennesker med nestekjærlighet og godhet, mennesker som har gjort sitt ytterste for at jeg skal ha det bra. Det jeg nå føler er takknemlighet, og jeg ønsker å gi uttrykk for den.

Derfor vil jeg si følgende:

Takk til min kjære familie. Uten deres støtte og endeløse kjærlighet ville jeg ikke sittet her i kveld. Selv når stormen har rast som verst har jeg aldri mistet sikten av land, det grunnfjellet dere bygde opp i oppveksten min og som dere siden har støttet opp om og holdt fast ved. Jeg er glad i dere.
Takk til mine kjære venne. Ingen nevnt, ingen glemt. Hva skulle jeg gjøre uten dere? Gamle venner og nye venner. Venner jeg har mistet kontakten med og venner jeg igjen har fått kontakt med etter et opphold. Venner jeg nylig har møtt og venner som alltid har vært der. Sågar venner som var der bare et par uker: Dere gjør livet verdt å leve.
Livet er som en togreise som vi deler med menneskene i kupeen rundt oss. Alle har sin egen reise med sitt eget utgangspunkt og sine egne holdesteder og togbytter. Noen følger med oss fra start til slutt, mens noen kun holder oss med selskap mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Det viktige er at det er noen i kupeen som vi ønsker å ha der. I så måte har jeg vært ufattelig velsignet.
Takk til alle dere fantastiske mennesker som leste bloggen min og tok dere tid til å gi meg støttende kommentarer eller sende meg hyggelige eposter og meldinger på Facebook. Takk også til alle som trykte “liker” eller delte på Twitter eller andre måter. Jeg kan i sannhet si at jeg er blitt sterkere av deres tilbakemeldinger. Håpet jeg hadde har fått selskap av tro og dere har bidratt, dere mennesker jeg aldri har møtt. Jeg vet ikke om jeg får mulighet til å svare på alle henvendelsene, men vit at de er lest og at jeg setter stor pris på dem.
Takk også til iTromsø, spesielt ved journalistene Dalseth og Angelsen, som skrev en fantastisk bra reportasje og hjalp meg med å nå ut med budskapet mitt til mange flere. Takk også for forsida “byens modigste mann”. Den kommer jeg til å leve lenge på, gutter.
Takk til Mental Helse Ungdom og Mental Helse, som turte å satse på meg og som fikk meg til igjen å tro på mitt eget intellekt. Dere gjør en fantastisk viktig jobb og jeg støtter dere 100%, selv om jeg ikke lenger er aktiv i arbeidet.
Takk til elever og ansatte ved Lofoten Folkehøgskole 09/10. Dere har gitt meg gode minner og venner for livet.
Takk til tidligere kolleger i Evenes kommune og hos INKO as. Nyttige erfaringer og gode minner har jeg med meg fra tiden min hos dere.
Takk til Viken senter for psykisk helse i Bardu. Takk til alle de som jobber der og er med på å forandre liv. Takk også til dere som var på teamet mitt. Jeg tenker stadig på dere, og tiden vi tilbrakte sammen. Det var en god tid, som betydde mye for meg.
Takk til menneskene på DPS i Harstad, som tok imot meg når jeg var på mitt mest sårbare. Dere er ikke glemt. Det var hos dere livet mitt tok den første vendingen mot det bedre.
Takk til alle andre gode hjelpere jeg har møtt på min vei. Jeg har hatt behov for å støtte meg på mennesker i livet mitt, og jeg har hatt behov for å benytte meg av offentlige tjenester. På min vei har jeg aldri møtt et eneste menneske som ikke ønsket meg det beste. Det finnes så mange gode hjelpere der ute som altfor sjelden får den takken de fortjener. Derfor får dere nå en takk fra meg.
Selv om dette er en takk fra meg til de som har vært der for meg, ønsker jeg å utrette en takk til alle som gjør en forskjell der ute. En takk til alle heltene – de store heltene, hverdagsheltene og tøffelheltene. En takk til alle som bidrar, alle som gir av sin tid og energi i et håp om en bedre verden. Dette har vært et år med ufattelig tragedie og stor sorg, men det har også vært et år med brennende engasjement og frivillighet. Det finnes mye godt der ute, og det består av enkeltmennesker som ønsker å bidra til å skape en bedre verden. Finnes det noe mer aktverdig enn det?

Til sist vil jeg ønske alle en gledelig og fredfull jul og et godt nytt år. Jeg har stor tro på 2012, og det håper jeg dere også har.

Jeg – en taper?

Posted on 2011/10/26 by Eders bloggvert

234

Foto: (c) Andreas Berger

Hei! Mitt navn er Terje Petter Leiros. Jeg er 27 år gammel og studerer rettsvitenskap ved universitetet i Tromsø. Jeg har et bredt sosialt nettverk og en familie jeg er glad i. Objektivt sett er jeg ikke under gjennomsnittet attraktiv og jeg er over gjennomsnittet intelligent. Jeg er kreativ, og dyktig på analytisk tenking og kommunikasjon. Jeg har møtt motgang i livet, men jeg har overvunnet den. I realiteten er jeg, om enn ikke vellykket, langt fra mislykket. Allikevel går det aldri en dag uten at jeg føler meg som en taper. Hvorfor har jeg det sånn?

Innledningsvis vil jeg slå fast at dette er noe jeg har tenkt lenge på å skrive, en idè som har romstert i hodet mitt i flere måneder. Jeg har gått mange runder med meg selv, for dette er dypt personlig, men allikevel noe jeg ønsker å dele med offentligheten på bloggen min. Når dette nå kommer på nett blir det nok værende der. Så kjære framtidige arbeidsgiver: Nå vet du at jeg kommer med mer oppakning enn en bagasjetralle på Gardermoen. Men jeg er også ærlig - fokusèr på det. På forhånd takk.

Åpenhet

Mandag 10. oktober var Verdensdagen for psykisk helse. Verdensdagen er en årlig begivenhet med mål om å fremme bevissthet og åpenhet om psykisk helse. Jeg har i flere år vært åpen om de psykiske problemene jeg har hatt, men jeg har holdt det på et overfladisk nivå. For eksempel: “Jeg har sosial angst, har hatt depresjoner. Jeg ble mobbet og har vært innlagt.”

Du kan sammenligne det med å være åpen om en fysisk sykdom. Det er vanlig å fortelle at man har vært operert, men ikke fullt så vanlig å dra av bandasjen og la folk få inspisere gørra. Det er på mange måter slik det skal være. Jeg syns det er helt greit at folk vet at jeg har hatt mitt å slite med. Men ingen har en rett til, og de færreste har interesse av, å vite mine innerste tanker og følelser. Når jeg nå allikevel velger å være åpen i så stor grad er det av tre grunner:

Det jeg skal si er tabu (i alle fall for meg.) Den eneste måten å bekjempe tabuer på, er åpenhet.
Det dreier seg litt om en stereotyp jeg ønsker å ta et oppgjør med.
For meg har det en terapeutisk verdi å skrive dette. Dette er et oppgjør med den identiteten jeg har hatt i mange år.

Taperidentitet

Ideen om identitet er fascinerende. I utgangspunktet står vi fritt til å definere vår egen identitet, men vi bygger som oftest på tilbakemeldingene fra andre. Grunnlaget for vår identitet finner vi som regel i barndommen og ungdomsårene. Jeg hadde en god barndom, men ungdomstida var vanskelig. Årevis med mobbing og grov trakassering på ungdomsskolen og videregående skapte dype sår i mitt selvbilde. Et par uheldige valg, samt sykdommen som etterhvert tok over livet og førte til at jeg ble boende hjemme (se: vondt, roten til alt – lediggang) gjorde heller ikke situasjonen bedre.

Heldigvis står det bedre til med identiten nå, for som sagt: Jeg kan definere den selv. Selvskrytet i ingressen i dette blogginnlegget ville ikke for meg vært mulig for et par år siden. Det er ikke fordi de faktiske forholdene i livet mitt har endret seg, selv om de har det, men fordi jeg er bevisst om hva jeg forteller om meg selv. Det jeg forteller er sant, men bare til en viss grad. Jeg har leget noen sår, mens andre har jeg bare dekt over. Det fremste av disse er ensomheten.

Ensomhet

Ensomhet er et flertydig begrep og jeg nevnte innledningsvis at jeg har et bredt sosialt nettverk, så la meg presisere hva jeg legger i begrepet i mitt tilfelle: Jeg er 27 år gammel og jeg har aldri hatt en kjæreste. Jeg har aldri vært på date, aldri hatt seksuell omgang med noen, aldri kysset noen, aldri holdt hender eller hatt følelsen av å dele noe spesielt med noen. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg kan sies å ha flørtet med noen. Det burde ikke være vanskelig å forestille seg at ensomhetsfølelsen gnager ganske dypt i bevisstheten min, og at jeg ofte lurer på hva som egentlig er galt med meg. Dette, som er så naturlig for andre, er vanskelig for meg. Og jeg skammer meg over det.

Vanligvis når jeg forteller noen om min mangel på romantisk og seksuell erfaring har de litt vanskelig for å tro på meg. Når jeg så forteller om mine framtidsutsikter kaller de meg rar, ler litt og forsikrer meg om at drømmedama er rett rundt hjørnet. Det er godt mulig de har rett, men så langt er det jeg som har hatt rett og jeg tror jeg vil fortsette å ha det i all overskuelig framtid. Dette med flørting, dating, sjekking, you name it, er noe jeg ikke mestrer. Så hva kommer det av?

Mobbing

Som nevnt var ungdomsårene preget av mobbing. Fysisk mobbing fra gutta og verbal mobbing fra begge kjønn. Den fysiske mobbinga var (bokstavelig talt) smertefull og skremmende, men det er den verbale trakasseringen som har ødelagt for meg i voksenlivet. Innledningsvis beskrev jeg meg selv som “objektivt sett ikke under gjennomsnittet attraktiv.” Jeg vet intellektuelt at jeg ser ok ut, men når jeg ser meg selv i speilet er det ikke jeg som ser meg. Det er mobberne. Jeg føler meg feit, selv om jeg er mindre enn det jeg var før. Og jeg føler meg stygg, uendelig stygg. Det er det jeg ble opplært til i den perioden av livet der vi lærer oss å reflektere over vårt eget vesen og utseende.

Omstendighetene siden har heller ikke vært gunstige. Jeg har flere avbrutte skoleløp på resymeet, en del år hjemme på gutterommet etter at jeg fylte 20, samt et par-tre år i aktiv behandling av den psykiske knekken som i retrospekt var uunngåelig. Så selv om jeg nå omsider er tilbake i en normal utdanningssituasjon, henger årene fram til nå over meg som en mørk skygge. Jeg har kjørt meg fast i en taperidentitet og jeg er blitt en av de lavt-utdannede enslige unge mennene.

Stereotyp

Jeg har nemlig en oppfatning (subjektiv ja, men jeg tør hevde relativt generell) av hvordan den enslige unge mannen blir sett på i samfunnet. Han sitter hjemme foran skjermen, gjerne på gutterommet, og spiller data. Hans politiske meninger befinner langt ut på høyresida, og han er sint om dem. Han er arrogant, kvisete og feit. Han vet mer om maskiner enn om mennesker og trenger rett og slett å ta seg sammen og vokse opp. Jeg passer ganske dårlig til stereotypen, men det er allikevel disse forventningene jeg føler samfunnet har til meg. Det er ikke årsaken til at jeg føler meg som en taper, men det gjør følelsen verre.

Disse momentene, i samspill med et plagsomt tilfelle av sosial angst, er medvirkende årsaker til min manglende erfaring og til at jeg føler meg som en taper. Det er selvfølgelig mer komplisert og inngående, men de øvrige detaljene forblir privat for nå. Jeg kan allikevel konstatere at det er et komplisert samspill. Selvbilde, angst, kroppsbilde og følelsen av å være nederst på rangstigen i samfunnet forsterker hverandre og gjør det til en stor utfordring å fungere sosialt.

Håp

Dersom du leser dette og tenker at dette er skribleriene til en mann uten håp, da tar du feil. Det er håp jeg har, et håp om at når jeg er åpen om mine tanker og følelser vil det bli lettere for meg å forandre dem. Jeg håper at ærlighet er et viktig steg på veien til et bedre liv.

Jeg håper på et varmere og mer inkluderende samfunn, et samfunn der alle har en verdi – ikke bare på papiret. Jeg har en drøm om et snillere mediebilde, der utseende, berømmelse og penger ikke er veien til lykke. Jeg har en visjon om et samfunn der mobbing ikke lenger er et problem, der barn og ungdom kan gå på skolen uten frykt. Et samfunn der menneskene kan få utvikle sin egen identitet på tilbakemeldinger om det de er gode til.

Jeg håper også at det skal bli lettere å være åpen om sosiale vansker. Følelsen av å ikke passe inn er mer vanlig enn man skulle tro. Dét er en erfaring jeg har gjort meg etter å ha pratet med mange mennesker på min vei. Du trenger ingen diagnose for å ha en følelse av å ikke passe inn. Om du føler at du er ensom i venneflokken, er du nesten sikkert ikke den eneste som sitter med den følelsen. Våre tanker som vi ikke deler med andre, tenker vi automatisk at ingen andre har. Om da heller ikke de andre deler tankene, går vi rundt med de samme tankene uten å være klar over det.

Jeg innrømmer nå for verden at jeg føler meg som en taper, at jeg er ensom og at jeg synes det er vanskelig å fungere sosialt. Noen vil kjenne seg igjen, andre ikke. Jeg vil ikke oppfordre noen til å være personlig på en blogg, det er et valg den enkelte må ta og bør tenke nøye igjennom før de tar. Jeg vil derimot oppfordre alle til ikke å brenne inne med noe. Er det noe du bekymrer deg for, noe du synes er vanskelig – snakk med noen. Du kan snakke med en venn, med helsesøster, lege eller med Hjelpetelefonen. Det viktigste er å ikke bære på de tunge tingene alene.

For når vi innrømmer for verden vår skam og og våre mørkeste hemmeligheter, hva gjenstår da annet enn å håpe?

Nyttige linker:
Hjelpetelefonen: 116 123 – gratis, døgnåpent telefontilbud driftet av Mental Helse
Si det med ord: Skriftlig nettbasert hjelpetjeneste driftet av hjelpetelefonen

Tut-tut, sa toget

Posted on 2011/09/27 by Eders bloggvert

Public service announcement: Dette blogginnlegget ble skrevet i (mangel på koffein-)affekt, og kan ikke regnes som et seriøst innlegg i debatten om Nord-Norgebanen. Det kan imidlertid leses som en halvkåserende artikkel om hvor mye kollektivtransport i Nord-Norge suger.

Så her sitter jeg på bussen på vei fra Evenes til Tromsø og er småforbanna. Hvorfor er jeg småforbanna? Fordi jeg sitter på bussen og ikke på toget. Bare for å ha det sagt: Mitt misbehag med lange bussreiser er den utløsende årsaken til at dette kommer nå. Men at Nord-norgebanen ikke eksisterer fører med seg langt verre ting enn at jeg har det kjipt på bussen. Her er hvorfor:

Forskjellige transportmåter i Nord-Norge
Det er et allmennt kjent faktum at skal du reise i Nord-Norge, så tar du fly eller hurtigbåt. Hurtigruten kan du ta om du har god tid, mye penger og har bestemt deg et halvt år i forveien for at du skal reise. Men fly er dyrt og det kan være langt mellom hurtigbåtanløpene, så som regel er det buss som gjelder. I alle fall for oss studenter. Og bare så dere Bodø-væringer og helgelendinger ikke skal bli for fornærma: Jada, vi vet dere har tog. Men innimellom har dere vel litt lyst å reise nordover, hm? Ikke det? Nei, så klapp att!

Hvorfor det er nødvendig med tog
Men når vi da har båt, fly og buss, hvorfor trenger vi da tog? Vi er jo tross alt ikke så mange her oppe, og jernbane er fryktelig dyrt. For å svare på det, skal jeg ta opp alternativene og hvorfor tog i Nord-Norge vil være bedre.

Fly
Flyene blir vi nok ikke kvitt med det første. For at folk skal velge togreise som et alternativ mellom nord og sør, måtte det settes inn en type hurtigtog som ikke er oppfunnet ennå*. Det er heller ikke realistisk å tro at vi skal få et tognett som går innom hver en fjordarm i Finnmark. Men, et godt tilbud vil kunne utkonkurrere flyene på mange kortere distanser internt i landsdelen. Og, for den budsjettbevisste er det jo alltids et alternativ å ta en god gammeldags overnattingstur til Oslo.

Og når man snakker om fly, så er det jo vanskelig å la være å snakke om den store elefanten i rommet: Utslippene. Flyfrakten er blant de verste miljøsynderne vi har, og halvtomme småfly som går mellom småbyer i Nordland kan vel neppe sies å bidra til å dra ned snittet.

Et annet problem med fly er prisnivået, spesielt på strekninger der det ikke er noen konkurranse. Dette gjelder den store majoriteten av kortbanenettet, så vel som de fleste rutene på stamflynettet internt i Nord-Norge.

*) Jada, jeg vet det finnes raske nok tog, men har du sett prisen?

Båt
Hurtigbåtene er kjappe, de er komfortable og de kan romme mange mennesker. Hva kan være galt med de? Skal vi tro Kjetil Rolness, (og det skal vi,) det meste. Men selv om problemene med de nye hurtigbåtene i Troms har vært farseaktig, er dette problemer som kan løses med å skaffe bedre båter. Hurtigbåtene som transportmiddel har enkelte andre problemer, som gjør at de egner seg dårlig som direkte konkurrent til tog.

For det første er de forurensende. Veldig forurensende. For godsfrakt er båtfrakt riktignok ikke så ille, men her må det jo nevnes at togfrakt er kjappere, og således på noen områder kan være et alternativ til flyfrakt.

For det andre er det, tro det eller ei, ikke alle befolkede steder i Nord-Norge som ligger langs kysten. Og for de stedene som ligger langs kysten er det ikke noe alternativ å reise lengre avstander. Det er umulig å ta hurtigbåten fra Bodø til Tromsø, om du ikke legger inn en tretimers busstur fra Svolvær til Harstad med tilhørende natt på hotell i Harstad.

Toget vil løse disse problemene på en bedre måte, og da tar jeg det som en forutsetning at de ikke bare blir en forlengelse fra Fauske til Tromsø, men at man også bygger en utstikker til Vesterålen og Lofoten, med en svipptur innom Harstad. Regionen som omfatter Ofoten, Vesterålen, Lofoten og Sør-Troms er en av de mest folkerike regionene i Nord-Norge, og har bare i svært liten grad hurtigbåtforbindelser. Tog fra Narvik til Leknes vil ha en enorm innvirkning.

Buss
Ah, buss. Relativt miljøvennlig, billig og allstedsnærværende. Hva kan være galt med buss? Hovedproblemet ligger i tempoet. Hadde bussene holdt 150 km/h, ville ting kanskje forholdt seg noe annerledes. Dette må imidlertid sies å være enda mer utopisk enn MagLev-rute til Berlevåg. Tog er selvfølgelig heller ikke så kjapt, men følgende tenkte eksempel kan illustrere hvorfor tog er å foretrekke framfor buss på langdistansereiser:

Du skal reise fra Trondheim til Alta, vil ikke bruke fly og har ikke råd til hurtigrute. Strekningen Trondheim-Fauske er veldig grei, der går det jo tog. Turen tar ni timer. Videre må du ta togbussen fra Fauske til Bodø. (Sist gang jeg tok den turen, føltes etterpå kroppen ut som om den hadde tilbragt seks timer i sentrifuge.) Du kommer fram sent om kvelden og det blir det hotell eller uteliggeri i Narvik og buss videre tidlig neste morgen. Bussturen til Tromsø tar fire timer og etter litt venting der kan du ta bussen videre til Alta, en tur som tar over åtte timer.

Ta nå det følgende i betraktning: Du må sitte i ro under hele bussturen. Veistandarden er tidvis særdeles dårlig. Noen plasser er det lagt inn korte pauser, men disse kan bli spist opp om bussen er sent ute. På strekningen Fauske-Alta er det èn fergetur(korriger meg gjerne her.) Bussdasser er akkurat som flydasser – dersom du går på dass når kapteinen prøver seg på en korketrekker. Det sier seg selv at for å velge denne løsningen må du være særdeles desperat etter å komme deg til Alta.

Hadde du kunne reist med tog hele veien, hadde du kunnet sove på toget, du kunne ha kjøpt noe å spise på toget, du kunne ha strekt på beina og du kunne faktisk ha gått på do uten å risikere å bli kvestet.

Og bare for å ha det sagt:
Jeg er både for et togtilbud på Vestlandet som muliggjør togreiser uten togbytte i Oslo og lyntog mellom de store byene på Øst- Vest- og Trønder-landet. Hvordan vi skal betale for det? Tja, nedlegging av diverse kortbaneflyplasser og -ruter burde jo hjelpe litt. Og blir det lyntog mellom Oslo og Bergen, ser jeg ingen grunn til at flybillettene mellom Flesland og Gardermoen ikke skal koste neseblod.

For å konkludere:
Nord-Norgebanen vil bli en dyr affære, det er det ingen tvil om. Den er imidlertid verdt det. Når kollektivtilbudet er som det er nå, ender det med at folk bruker fly og privatbil. Nord-Norgebanen er bra for klimaet, for landsdelens økonomi, for trafikksikkerheten og for mine nyrer.

Så hva venter vi på?

For seriøs lesning om Nord-Norgebanen:
Aksjonsgruppa for Nord-Norgebanen
Kommentar fra Helge Evjen på verdidebatt.no

En ny start

Posted on 2011/09/22 by Eders bloggvert

Så var det på han igjen: Nytt skoleår, nye muligheter.

Ett år har gått siden mitt forrige, og ikke helt vellykkede, forsøk på å formidle mine tanker og meninger i bloggformat. Så la meg få slå fast noe helt først: Dette er ikke en blogg om psykisk helsepolitikk. Det kan nok komme litt av det også, men først og fremst er dette et sted hvor jeg kommer til å skrive om det jeg føler for å skrive når jeg skriver det.

Det vil nok komme en del vassgraut, men innimellom vil jeg forsøke å komme med mer innsiktsfulle ting. Om du ikke føler for å vade gjennom vassgrauten – og jeg klandrer deg på ingen måte – vil jeg alltid la det siste seriøse innlegget mitt ligge som en overskrift øverst på siden.

Hva kommer det så av at jeg igjen åpner dørene og børster støvet av mitt hus i bloggosfæren? Det er tre hovedårsaker til det:

1.Siden sist har jeg begynt å tvitre aktivt. Det er en berikende opplevelse, men jeg føler det er litt vankelig å formulere en gjennomtenkt mening om syklisters rolle i trafikkbildet på 140 tegn. Da ender det som regel med at jeg drar inn en forkortet link til andres meninger istedet. Så hvorfor skal jeg ikke heller formulere min egen – kanskje sågar med 141 tegn eller mer?

2. Jeg har aldri vært en veldig effektiv skribent. Jeg bruker mye tid på å produsere lite tekst. Dette har gjort at skriving for meg har vært en veldig slitsom affære. Det er det forsåvidt enda, men jeg bruker nå mye mindre tid på det. Hvorfor? Jeg har begynt å studere rettsvitenskap. En av de første leksene jeg lærte da var at om jeg skulle henge med i svingene, så kunne jeg ikke bruke timesvis på å formulere et avsnitt. Ergo: Selv om jeg ikke har fått bedre tid til skrivingen, har skrivingen fått bedre tid til meg.

3. Jens Stoltenberg. Kanskje blir bloggen min lest av fem stykker(hei mamma og pappa!), kanskje blir den lest av tjue. Er jeg heldig, så får jeg kanskje hundre lesere på noen av innleggene. Jeg regner ikke med at statsministeren blir en av dem, men han er allikevel medskyldig i at jeg nå føler et behov for å skrive.

Mer demokrati – det er et vidløftig og litt diffust løfte. Men det er et løfte jeg stiller meg fullt og helt bak. For at vi som samfunn skal kunne svare grusomheten med mer åpenhet og mer demokrati er det et minimumskrav at hver og en av oss bidrar med det vi kan. Vi forplikter oss til å tenke gjennom ting, til å diskutere – med naboen, arbeidskollegaen, medstudenten, partifellen eller nettdebattanten. Vi må ikke sky bort fra de vanskelige debattene, de viktige debattene og de prinsipielle debattene.

Mitt bidrag er dette: Jeg vil ta opp tråden, jeg vil skrive om de tingene som betyr noe for meg – og om de som ikke betyr fullt så mye. Jeg håper du som leser vil komme med svar om du er uenig eller om du mener jeg har bommet på noe vesentlig. Om du er enig, er du selvsagt også velkommen i kommentarspalten.

Jeg lover at jeg til en viss grad skal prøve å skrive innlegg med allmenn interesse. Jeg lover at jeg skal forsøke å svare på alle saklige (og usaklige) innlegg som tilfører noe til debatten. Og jeg lover at jeg aldri skal glemme glimtet i øyet eller de varme ordene.

Så får dere heller ha meg unnskyldt vassgrauten.

PS: Bloggen er veldig barebone nå, jeg vet. Grafisk design og annet “tjafs” kommer etterhvert.